Fredag 3. november hadde Aften Aftenposten en artikkel om skoler som forbyr fotballkort, capser, mobiler og annet som de føler forstyrrer i skoletida. Dette er en interessant problemstilling i seg selv – hvor mye av sin egen hverdag skal barna få påvirke og bestemme over?
Men, jeg hang meg opp i siste del av artikkelen. Den siterer skoleforsker Alfred Oftedal Telhaug som er «bekymret for all uro i skolen som tar konsentrasjonen vekk fra det faglige». Det er lett å umiddelbart være enig med ham i det, barna er jo på skolen for å lære. Men, så kommer tanke nr. 2; en skoleforsker vet da godt at det er mange viktige sosiale mekanismer i et skolemiljø som ikke dekkes av det faglige. Jeg mener det ikke er bra å begrense alle inntrykk og arenaer der barna kan samvirke til kun det rent faglige. Jeg tror du vil drepe manges læringslyst i en slik skole.
Spesielt betenkt blir jeg når Oftedal Telhaug fortsetter med følgende: «Noen skoler har bedre elever enn andre skoler. Det som avgjør er læringstrykket, det vil si i hvilken grad det øves press fra lærerne for å få elevene til å lære. Hvis forbudene er med på å forsterke læringstrykket, så er det den rene velsignelsen, sier han.»
Jeg steiler fullstendig når han omtaler økt læringstrykk som en velsignelse. Spesielt når læringstrykk er definert som press for å få elevene til å lære. Jeg mener at en skole er velsignet hvis elevene IKKE må presses for å lære. Selvsagt må noen elever til tider oppmuntres for å lære, men hvis press er hovedmetoden, så får man ikke det beste ut av dem eller inn i dem. Vet Oftedal Telhaug hvor lenge og hvor man må presse hver enklet elev før læringsinteressen er drept?