Av: Nils Kristian Skarpeteig
Den nest siste boka til Arne Næss (med Per Ingvar Haukeland): Livsfilosofi, fra 1999, får gleden til å boble i meg. Kanskje ikke fordi han gir meg nye oppdagelser, men mest fordi han bekrefter mine egne verdier.
Gamle folk som leker og gløder er noe av det vakreste jeg vet. Arne er en slik mann som tar seg passe uhøytidelig, nesten så jeg kan tenke meg at det ville være morsomt å treffe ham. Helt ufarlig. Egentlig har jeg aldri vært redd for ham heller, til det assosierte jeg ham for mye med det uoppnåelige idealet mitt, Mahatma Gandhi.
Det Arne Næss sier om dannelse og skole i boka Livsfilosofi går rett inn. La meg få bringe noen av synspunktene hans videre: ”I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes – å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elever og studenter av og til får konsentrere seg om noe de gløder for.”
Arne Næss kom fort veldig langt med sine kunnskaper. Professor 27 år gammel. Og nettopp derfor syns jeg Arne Næss imponerer med sin distanserte vurdering av ferdighetene som førte ham til karriere: Det er vakkert og modig, tenker jeg. Professoren mener i dypeste alvor at skolen må senke kunnskapskravene for at elevene skal lære bedre! Klart det er sant. Men likevel nesten umulig å hevde i dagens skoledebatt. Hvis en da ikke er en høvding i tenkningens verden.
Professoren mener videre at utdanningssystemet i vesten er for mye preget av kunnskap på bekostning av kjennskap. Han våger også å si at fokus i skolen bør være mer på ”morostoff” og ”kosestoff”, preget av positive følelser. ”Nyttig” er det som gir lyst til å lære mer, fortsetter han. Å kunne føle glede i møte med et emne, er jeg sikker på – sier Arne Næss – fører til en fordobling av ønsket om å lære mer!
Og han fortsetter, side 148:
Dessverre er det få i Norge som jublende og entusiastisk arbeider for at landet skal begynne å føre en dristig utdannelsespolitikk. Og det på tross av at Norge befinner seg i en enestående gunstig overskuddssituasjon og har både tid og råd til å fokusere på følelsene.
Filosofen spør videre hvor mye som blir gjort i lærerutdanningene og ute i skolene for at læreren skal bli ”eksperter” på å gi trøst, spre oppmuntring og skape optimisme? Kan vi på noe vis gi lærerne selv en utdannelse med fokus på engasjement? Og han fortsetter:
Mitt hovedinntrykk er at det trengs mye mer oppmuntring i vårt samfunn. … Glød … må brukes til å bedre undervisningen i norsk skole … lærere og elever må få atskillig friere tøyler enn de har i dag.
Kan vi bringe noen til å gløde, kan det hjelpe andre.
Et slagord kunne være, sier Arne Næss: ”Fra pytonlæring til morolæring!” Hvis en elev synes noe i et fag er moro, så la eleven få mye mer av akkurat det