Når bølgen av ensrettede mediaoppslag rundt skole og skolepolitikk får det til å blafre i avisstativ og riste i tv-apparater blir man med ett klar i blikket og rak i ryggen. Kontrastene roper, og plutselig blir alt det man tror på tydelig og klart. Når de fete typene har festet og fråtset i resultater fra nasjonale prøver, og når de trykker seg frem blant politikere og pedagoger mens de krever et standpunkt, et svar – ja, da er det man sitter der på sin kortbente hest og tenker i sitt stille sinn: «Hvem skrudde av lyset?»
Med ett ble alt så mørkt og dystert – så trist og vanskelig; «Det vi har gjort virker ikke. Vi må gå tilbake til slik det var før. Alt var bedre før, var det ikke? Husker ikke helt – tror ihvertfall det…»
Når bølgen kommer, er det godt å ha noe å støtte seg til. Noe som ikke rikker seg samme hvor mye det blåser. Og her stiller vi sterkt. Vi har en skole – en levende skole som fungerer. Visst har vi slitne lærere – men vi har lykkelige barn. Vi har barn som trives, som blomstrer, som er sterke, som kjenner verdien av et fellesskap, og som er trygge på seg selv. Og som et resultat av det hele: De lærer – med, og av glede.
Når debattene bølger frem og tilbake, og krav om økt disiplin, mer kontroll, ro og orden, og den gode gamle klasseromsundervisningen, kastes frem som svarene på fortidens alle feiltrinn – da vet vi at her har vi det vi trenger, noe som gjør oss sikre i vår sak; Vi har Nyskolen.
Å true noen til å lære noe, virker like bra på viljen til å lære som ris på rumpa virker på viljen til å gjøre som autoritetene sier. I et samfunn der vi streber etter å tenke selv, etter å ikke ta alt autoritetsfigurer sier for god fisk, vil en skole som krever nettopp dette aldri fungere.
Nyskolen har et helt annet fokus enn det mange roper etter i dagens debatt. Nyskolen ønsker heller ikke å være en tradisjonell skoleinstutusjon, bedre er det å være et fellesskap – et samfunn. Et samfunn av elever, lærere og foreldre.
Der mange ønsker å bruke innstramminger, krav, tester og disiplin – bruker Nyskolen aldersblanding, stor lærertetthet, demokrati, fellesskap, samtale, elvevinitiativ og deltagelse – bare for å nevne noe. Og at det virker, trenger man ikke en standardisert test for å finne ut av. En god samtale gjør samme nytten.
Når vinden øker i styrke, bølgehøyden står i taket og skumtoppene fråder om debattantene, er det bare å holde fast og la bølgen skylle over oss. Vi vil fortsatt være her når det løyer. Uten tvil!