Av: Anders Slaatsveen
Forskjellen på å være snill og å være god er som ild og vann. Snillheten kan være hyggelig og sjarmerende. Snille mennesker liker vi – og de fleste liker å være snille. Snillheten krever ikke noe av oss – eller av andre. De snille tror at enda mer snillhet løser problemene, at jo snillere vi er, desto bedre blir det.
Men slik er det ikke. Snillheten er dum, og verre, den er farlig. I mange tilfeller dødelig.
Å være god (som vi dessverre av og til forveksler med snille, i alle fall språklig) er noe helt annet. Den ekte og ærlige gode vet at det noen ganger må gjøre vondt. ”Den som elsker sitt barn, tukter det” heter det i Bibelen. Og snillismen fnyser og tror at tukter betyr å slå. Men tukt betyr oppdragelse og å sette grenser.
Den snille gir deg sukkertøy, mens den gode sender deg til tannlegen. Den snille gir tiggeren penger, mens den gode gjør som Odd Einar Dørum (som er litt av begge deler, men mest god tror jeg) og sier: Nei, men jeg kan vise deg vegen til sosialkontoret.
Den snille overtar dine problem, slik dessverre store deler av venstresida og mange andre har gjort de siste femti åra, men den gode går vegen sammen med deg. Den snille vil ha sprøyterom, den gode vil at du skal reise deg, i det minste til knestående.
Den snille legger seg ned så dere skal føle dere jevnbyrdige, den gode setter seg på huk og lar deg oppleve at du kan stå.
Den snille snakker om rettighetene dine, den gode gir deg tilbake selvrespekten ved å la deg ta ansvar, ved å stille krav og ved å sette plikter før rettigheter.
De snille har makta, de gode er gammeldagse.
Men, det er det gode og ikke det snille som vinner over det onde – i fortellingene.