Nyskolen arbeider med å etablere et ungdomstrinn fra høsten.
Ungdomstrinnet har sine spesielle utfordringer fordi det egentlig er et uferdig område fra samfunnets side. De to nye obligatoriske årene som avløste den frivillige realskolen er den yngste delen av skoleverket og også den mest uferdige. Den medfører uløste problemer som har fulgt med på lasset på veien fra utvalgsskole til å omfatte hele ungdomskullet.
Nyskolens særkjenne: fellesskap, frivillig læring og demokrati innebærer elementer som kanskje kan vise vei til løsninger på noen av disse spørsmålene. Det forutsetter at vi får bevare vår egenart over i et nytt skoleslag og frihet til å tilpasse det for våre organisatoriske former.
Som et lite bidrag til arbeidet kommer her en fortelling om ungdomstrinnets opprinnelse og bakgrunn
Opphavet:
I 1963 oppnevnte Stortinget en komité som var satt sammen av medlemmer fra alle partier. Komiteen skulle utarbeide forslag til en ny lov som utvidet den obligatoriske grunnskolen fra 7 til 9 år.
Sosialistisk Folkeparti (SF) var stiftet i 1961 og som lærer og sentralstyremedlem, representerte jeg partiet i komiteen.
Det føltes nesten som om man fikk makt! Seinere lærte jeg at hvis du har noe du absolutt må ha sagt – da skal du melde deg inn i et ganske lite opposisjonsparti og si det. Hvis du vil ha noe gjort eller ha innflytelse på det som gjøres – da er dette det siste du må finne på å gjøre. Men det visste jeg ikke da.
Og med disse ord avskriver jeg meg ethvert ansvar for den bastard av en skole som kom ut av denne komiteen.
Ungdomsskolen er sannsynligvis den største ulykken som har skjedd i norsk skole.
Jeg var den eneste i komiteen som kom direkte fra arbeid på gulvet i det skoleslaget vi arbeidet med. Det medførte ingen respekt i de politiske/vitenskapelige kretser jeg kom inn i. Men festlig var det. Vi reiste på studieturer, bodde på fine hoteller og lærte en masse.
Så snart planene om utvidelsen av grunnskolen kom fram – begynte profesjonskampen mellom de to store lærergruppene: grunnskolelærerne organisert i Norsk Lærerlag og den såkalte akademiske lærerstand som arbeidet i gymnaset og var organisert i Lektorlaget. Denne forskjellen er som kjent i ferd med å utviskes uten at det har satt synlige spor i skolelivet.
Utgangspunktet i det daværende skoleverket så sånn ut: Etter grunnskolen begynte elevene i såkalt realskole. Etter to år i realskolen kunne de gå videre til gymnaset. De som ikke skulle i gymnas kunne gå et tredje år og få en såkalt realskoleeksamen.
De som gikk til gymnaset hadde vanligvis tre linjer å velge mellom: engelsklinje, reallinje og latinlinje. Noen år seinere kom navnene til å bli Videregående skole. Det omfattet også yrkesskolen. Det var vel et slags forsøk på demokratisering. Men ikke tror jeg at innholdet ble mer demokratisk om etiketten skiftet.
Fronten i kampen om ungdomsskolen ble denne:
Lektorstanden mente at ungdomstrinnet måtte bli deres beitemark. Realskolen delte oftest hus med gymnasene og lærerne var de samme. Trinnet som førte direkte over i gymnaset, måtte være i hovedsak gymnasforberedende.
Grunnskolelærerne mente at en skole som skulle komme hele ungdomskullet i møte måtte bli langt mer praktisk rettet enn den gamle gymnasforberedende og derved burde tilfalle dem.
Sjelden forekommer det vel en debatt hvor begge parter har så absolutt rett. Feilen lå i selve konstruksjonen – det måtte bli galt.
Selv arbeidet jeg i 7 år i en skole med realskole og gymnas sammen. Ett gode ved denne skolen skoletypen var at de to elevgruppene hadde stor glede av hverandre. Realskoleelevene syntes det var flott å komme i et annet skoleslag og kvitte seg med barnestemplet. De solte seg i de store og syntes det var stas å være i en skole der RUSSEN opptrådte hvert år og gjerne begynte feiringen med revy ved juletider. De store følte seg større med småkrattet rundt seg.
Men med min bakgrunn i pedagogikkfaget, så jeg klart den avstanden den akademiske lærerstand hadde til den menneskelige siden av vårt vidunderlige yrke. For akademikerne var FAGET hellig. Og ære være dem for det! Men som pedagog så jeg at elevene som mennesker med individualitet ikke for alle var i fokus for interessen. Det manglet også mye på eksakt kunnskap om ungdommers psykiske behov. Pedagogisk seminar var et tvilsomt grunnlag i den tiden.
Det tragiske ved denne historien ligger i at LEKTORSTANDEN ble den absolutte vinner av kampen.
Komiteen av 1963 avga sitt lovverk med brask og bram og alle unge mennesker i landet ble sugd inn i en gymnasforberedende kvern som egentlig ikke passet for noen av dem. Det kan virke som om den norske skoles målsetting egentlig er: Hele befolkningen til doktorgraden! Snekkere og mekanikere o.l. får vi på import.
Den verste av nissene som flyttet med på lasset var differensieringsspørsmålet. Komiteen forsto at det ville bli vanskelig å undervise alle samlet i alle de teoretiske fagene. Den leverte kursplandeling som løsningen. Det vil si at elevene ble delt i 3 grupper kalt kursplan én, to og tre etter evner.
Ut fra tankene på mine elever i realskolen, var jeg fortvilet. Derfor har jeg som den eneste en særuttalelse i komiteens forslag. Jeg prøver å vise hvor vanskelig det kan bli å fordele elevene etter evner midt i den usikre og vanskelige alderen de er i.
Mitt forslag ble stående alene og selvsagt ikke tatt til følge. 2-3 år etter måtte hele kursplansystemet forlates fordi det medførte en deling etter klare sosioøkonomiske skillelinjer.
MEN DIFFERENSIERINGSSPØRSMÅLET MÅ LØSES – DET HENGER DER OVER UTVIKLINGEN AV UNGDOMSSKOLEN.
Også den gangen brukte politikerne vitenskapen til støtte. Kursplandelingen var utprøvd på forhånd blant annet i Bergen. Vi var der og observerte dem og jeg gråt. Eva Nordland og jeg var bl.a. i en kursplan 1-klasse hvor en lærer drev og forklarte begrepet osmose. Hjelpeløsheten hos lærer og elever var åpenbar.
Og vitenskapens dom var at det var mer effektivt å undervise elever på samme evnenivå, enn i heterogene grupper.
Ja- det kunne man jo sagt uten forsøk – når det gjaldt øverste nivå.
Med min bakgrunn i daglig arbeid med den ungdomsgruppen det gjaldt – hadde jeg ingen innflytelse i komiteen – men virkeligheten innhentet den.
NYSKOLEN VIL INNFØRE UNGDOMSTRINN FRA HØSTEN.
Kanskje blir vår skole med prinsippene om medmenneskelighet, selvinitiert læring og demokrati en vugge for ny tenkning og ny praksis omkring denne ulykkelige, teoritunge bastarden av en skole. Men så må vi vel våge å ta noen skritt til siden for de opptråkkede planene vi må ut i.
PETER PETERSENS SØYLER KAN HJELPE OSS NÅ:
SPRÅK – LEK – ARBEID – FEST