Forrige måned lovte vi nesten at den påtenkte bok om skolens sjel var på vei i trykken.
Men så fort gikk det ikke. Det er noe som heter korrektur og som er viktig. Det er klart at en bok om skole – særlig om vår skole – ikke bør framstå med bønn om rødblyant. Retting er et langsommelig arbeid – det vet norsklærere. Vi grøsset og gruer. Men av og til dukker det opp engler, i dette tilfelle kom den fra Nøtterøy.
Engelen heter Kaare Bergløff og han er profesjonell korrekturleser. Av bare glede over vår eksistens har han påtatt seg korrekturen aldeles gratis. Han arbeider lynfort og er forlengst ferdig med første omgang. Korrektur må gjøre to ganger, sier Kaare. Og nå står det på andre krefter å få rettet opp feilene fra førstegangslesning. Nå skal jeg ikke love noe tidspunkt for offentliggjørelsen. Jeg går ut fra at ingen lider nød mens de venter. Men for meg kjennes det godt at det finnes samlet på papir de viktigste elementene i vår skole.
Katekismen om vår tro på menneskers iboende lærelyst, om de voksne i en skole som er laget sammen med barna, våre ønsker for barna, om hvordan mobbing kan utryddes, om kampen for å forandre et gammelt skolesystem, om samfunnet vi skal eksistere i og om de lange historiske røttene som hører til vår pedagogikk.
Imens raser skoledebatten i alle medier. Den skal jeg komme inn på i denne utgaven av nettsiden vår. Og vår vidunerlige skole begynner å synes i mediebildet. Sist en framifrå reportasje i Klassekampen. De har skjønt noe. Og såvidt vi vet, er NRK 1 i gang med en reportasje som skal komme i programmet MIGRAPOLIS i løpet av mars.