Som nybakt lærer i 1956 oppdaget jeg en utrolig praksis i den såkalte realskolen. Elevene kom fra 7.klasse med rett til å gå videre i skoleverket. Til jul ble det holdt tentamen i norsk, matematikk og tyskengelsk. De som ikke oppnådde ståkarakter ble loddrett kastet ut av skolen midt i skoleåret. Bare den enkelte klasselærer i fagene var sensorer. Noen lærere kalte det «juleblotet». Egentlig var det vel en måte å komme utenom en side ved enhetsskolen. De lærerne som kalte det «juleblot» holdt sine tanker inne i sin egen krets på lærerværelset.
Særlig ung var jeg ikke på dette tidspunkt, men dum var jeg. Jeg trodde denne ufattelige praksis var en slags «forglemmelse» og skrev frimodig en kronikk som kom inn i Dagbladet med tittel «Juleblotet i den høyere skole».
Så ble det ballade. Det kom rasende svar i Dagbladet fra lektorhold. De skremte nesten vannet av meg. En av kollegene sa at han syntes synd på rektor som hadde fått en sånn som meg inn i kollegiet. Rektor tok det pent, men virket stresset.
Jeg som trodde jeg hadde gjort skolen, elevene og samfunnet en tjeneste ved å peke på en uheldig praksis, følte meg som et utskudd, men ingen sa tydelig fra at det var forbudt for meg å kritisere min egen institusjon offentlig.
Som noen vil vite, fortsatte jeg min kritiske virksomhet, men med noe mer forsiktighet. I ettertid tenker jeg at jeg var i det som kalles «rettsvillfarelse» på juristspråket. Det kan føre til påtaleunnlatelse ut fra at man ikke kjenner loven som forbyr handlingen.
Mange år seinere kom jeg virkelig på kant med de kommunale myndighetene. Da fikk jeg ikke jobb i vanlige skoler, men kom på psykiatrisk sykehus. Ikke som innlagt, slik noen stater praktiserte den gangen, men som lærer.
Det ble min beste læretid som menneske og da også som pedagog.