Lillesøster Solfrid
Den 14.april hadde avisen Vårt Land en stillferdig liten nekrolog.
Livet føles så urettferdig, men hva er vel det sammenligna med ditt liv?
Jeg kan føle på smerten du du led gjennom skoleårene. Smerten ved å være seg selv,smerten ved å strebe etter å bli godtatt, uten å bli det. Smerten ved å bygge opp en mur rundt seg,og aldri åpne seg til noen. Hva er vel denne smerten jeg føler mot den du følte? Å grue seg til hver bidige morgendag på grunn av ekskluderende «skolekamerater» må ha vært mye verre. Du lot meg sjelden gråte sammen med deg, men nå gråter jeg for deg. For ditt liv og det vi har tapt.
Aldri skal vi bade, aldri skal vi fiske og aldri skal vi snakke sammen igjen. Du forlot meg. Jeg orker ikke renke på det;du er borte, jeg kan ikke forstå det, du som var så full av liv. Du må komme tilbake, jeg trenger deg. Jeg skulle lære å ri på Svarten.Når jeg tenker på sommerferie tenker jeg på deg. Det var du og jeg Solfrid. Du var så liten og du trengte å passes på.
Om du bare visste hvor uendelig mye du betydde for meg. Det er rart at det er først når en person er borte at vi oppdager hvor mye det er verdt. Jeg unner deg døden fordi jeg vet hvor du er. Der venter du til det er min tur.Der har du det bare godt,ingen smerte. Kanskje er du Guds vakreste engel som har fått i oppgave å se etter meg. Vi som er igjen her på jorda må bare se framover og huske deg som den du var. Vi må lære oss til å gå videre uten deg i våre liv. For din skyld skal jeg gå videre med glede i livet.
For oss tilbake
Tørre tårer for deg som ikke ville mer. Hvorfor?
Du trodde det var eneste vei til frihet
Vekk fra den uutholdelige smerten
Du er fri nå, men tapte livet
Vi fikk smerten og tapte deg
Tiden vil gi tårene tilbake
Med varme minner om deg
Takk for at du var til
Jeg savner deg,sola mi
Ingun
Hvem er Ingun? Vi undres.
En virkelig storesøster av Solfrid. Den eneste vennen? En sosialabeider? Eller bare et ekte medmenneske?
Men i alle fall en som ikke kunne stille opp mot Solfrids ekskluderende «skolekamerater».