Lover og forordninger som vi alle er underlagt, er skrevet i et spesielt språk og må være det. Det er juristenes språk. Embetsmenn i departementet var i utgangspunktet for det meste jurister. De har sitt eget særpregede språk som skal brukes til ganske spesielle formål, nemlig å forklare den gemene hop hva som kan og skal gjøres innenfor den offentlige sektor og innenfor lovenes ramme forøvrig. Det blir et språk som er egnet til å omfatte alle eventualiteter og sette klare rammer for hva man kan og ikke kan. Sånn må det vel være.
Men språket virker tilbake på vår tenkning. Det merket vi da vi arbeidet med søknaden om å få starte skole. Vi fikk et dokument fra departementet om hvordan den burde utformes, samt et eksemplar av Lov om private grunnskoler. Vi leste så øyet ble lite og tørt. Og etterhvert som vi prøvde å vende oss til det juridiske språket, merket vi en snikende tendens til at vi «ble» sånn. Vi begynte å tenke juridisk. Det tok et par uker før vi fikk tekningen vår på sporet igjen. Og nå er det vi begynner å lure: Er det en grunn til at alt er så vanskelig og stivt når det gjelder fornyelse i skolen at den egentlig er styrt av det juridiske språket fra oven og at vi alle blir smittet av det?
En språklig korreks jeg fikk av Erik Guldbæk i København, var denne: Jeg ringte for å spørre om søskengruppene i Friskole 70 hadde en lærer som leder. Han svarte: De er «tilknyttet» en lærer. Det er et godt eksempel på hvordan tenkningen påvirker språkbruken. Jeg tenkte tradisjonelt – han tenkte som en lærer med mange år i Friskole 70. Det er forskjell på å være «ledet» av en lærer og å være «tilknyttet» en lærer. Vi må være bevisste på at ny tenkning trenger nye ord. Tenk bare på ordet STYKKPRIS som er kommet inn i sykehusterminologien. Jeg kan forsikre at det ikke kjennes bra å bli kalt et stykk. Et slikt ord i skolesammenheng er «foresatte», et trist ord som selvfølgelig er der for juridisk å omfatte også de som ikke har foreldre.
Vi er selvsagt nødt til å forholde oss til lov og orden og tusen praktiske saker. Men vi må ikke glemme vårt eget språk og vår egen tenkning. Det praktiske er nødvendig. Men det er lett å glemme vårt eget språk og dermed vår egen tenkning oppi dialogen med vår hverdagslige omverden når det grå hverdagsspråket og hverdagstenkningen tar over. Det er dederimot umulig å glemme.
Vi har en visjon om en skole – mange skoler – som går ut fra at vi tenker i dialog med barna. Den dialogen må ikke forstyrres av departementsspråket og departementstenkningen. Den visjonen krevet at vi stadig vedlikeholder et flammende bål med stadig ny næring til ilden.
Den grå departementale språkbruken og tenkningen er der alltid som et snikende vått ullteppe som truer med å slukke selv den minste gnist. Det er nødvendig at det ikke legger seg over oss og dermed over våre barn.
La oss være bevisste på at vi alltid må legge ny ved på bålet. At vi alltid må holde det snikende ullteppet unna oss.