Bokomtaler august 2002

 

Kari Bu: «INNIVERSET«

Gunilla Granath: «GÄST HOS OVERKLIGHETEN«
Gyldendal Ordfront 1997
Tiden 2001

Lars Fr. H. Svendsen «KJEDSOMHETENS FILOSOFI«
Universitetsforlaget 1999

 

Kari Bu er 23 år og debutant.

Ung nok til å huske hvordan det var å gå i femteklasse i barneskolen. Men gammel nok til å finne et språk å fortelle det med, som er merkelig autentisk. Det er som om hun kryper inn i barnas personligheter og finner ord for deres tanker – de forvirrede og hjelpeløse tankene. Hun får iallfall meg til å kjenne igjen min egne følelser i 10-11 årsalderen. Følelser fra en virkelighet som jeg ikke har kjent på siden den gangen jeg selv var i en begynnende pubertet.

Slik kan det bevege seg oppi hodet på jeg-personen:

– Hele dagen hadde jeg og Helene latt som vi var venn med Stine, selv om vi egentlig var venn med Merethe. Vi hadde blitt venn med Merethe igjen istedenfor Stine i dag tidlig. Merethe og Stine hata hverandre. Egentlig ville jeg helst at vi skulle være venn med Stine, men Helene syntes Stine var teit. Hun hadde skrevet en lapp til henne om at guttene ikke likte henne, hvis det var det hun trodde. Vi sendte lappen inn i lighterblyantspisseren til Merethe. Stine sendte ikke noe svar. «Hun ble drittsur», sa Helene, og så fikk vi tyggis av Merethe. Det var den nye grønne Extra. «Dritgod,» sa Helene. Jeg og Merethe var enige, selv om jeg ikke akkurat syntes den var så god.

Side etter side er skrevet med de unges genuine språk til det går ganske rundt for en leser som prøver å henge med i ustanselige intriger, brutte vennskap og nye allianser. Men vi vet at det er akkurat sånn oppi hodene på disse jentene. Og om tankene deres er forvirrede og tilsynelatende overfladiske, husker vi hvor vonde slike svik kunne være. Og Kari Bu følger jentene sine inn i den store tragedien.

Vi får lynskarpe fine lærerportretter, som Borghild med «buldrenevene» og den unge læreren som skjønner mer enn andre lærere, Anneli. Hun som vekker underlige følelser i de unge jentene.

Jeg undres litt på hvem som leser denne boka. Jeg tror ikke 11-12-åringene vil ha glede av den. Sannheten i Kari Bus speilbilde vil kan hende være for sterkt. Men det jeg er sikker på, er at alle lærere burde lese den. Da ville de få vite noe om barnas bitre virkelighet under overflaten.

Før jeg leste Kari Bus bok, hadde jeg lest Gunilla Granaths bok om en ungdomsskoleklasse som hun, 45 årig journalist, fulgte fra dag til dag i noen måneder. Den er anmeldt i et tidligere nummer av denne hjemmesiden.

Etter Kari Bu leste jeg en bok av en ung norsk filosof som heter Lars Fr. H. Svendsen: «Kjedsomhetens filosofi». Den kom ut i 1999 på Universitetsforlaget. Grunnen til at jeg leste den var at den nå, 3 år etter utgivelsen, har vakt oppsikt i utlandet. Blant annet er det to italienske forlag som kniver om rettighetene. I radioen ble det fortalt at det særlig var ungdom som hadde vist sterk interesse for denne boka. Jeg synes det er viktig å vite hva ungdom er opptatt av, og så brukte jeg litt av sommerferien til å lese den.

Nå kan jeg ikke la vær å se disse tre bøkene i en sammenheng.

* Gunilla Granath ser utenfra hvordan de sosiale forhold i en skoleklasse kan virke destruktive på et miljø.
* Kari Bu viser innsiden av de unges daglige liv, hva de er opptatt av, hvordan de tenker og hva som er betydningsfullt for dem.
* Lars Svendsen sier i sin filosofiske analyse av begrepet noe om årsaker og virkninger av kjedsomheten.

For meg står kjedsomheten som en av de store undervisningspåførte lærevansker som rammer flest av våre unge i løpet av deres skoleår.

Når jeg ser disse bøkene i sammenheng, kommer den store linjen fram: Mangelen på alvor og mening i de unges liv. Lars Svendsen peker ikke på noen bestemt løsning på kjedsomhetens problem, men det ligger i stoffet hans at mangel på mening i livet skaper den destruktive kjedsomheten som fører til for eksempel kriminalitet og risikofyllt ekstremsport.

Dette svarer til mine egne erfaringer. For så vidt er jeg på en måte enig med noen av de som sier at det er for mye dilldall i skolen. I alle fall er altfor mye av det som foregår i skolen, uendelig langt fra den virkeligheten som den eksisterer i.

Skolen bør gå mye nærmere inn på alvoret i livet. Alvor er er så mangt. Det er arbeid og virksomhet som gir mening, det er skjønnhet, det er religiøs tro. Men først og fremst er det de andre – våre medmennesker. Dette er i samsvar med både våre kristne verdier, og de humanistiske og demokratiske.

Og det er i samsvar med Kåre Willoch som sier at samfunnet trenger kompetente velgere.

Skolen skulle knyttes til samfunnet den eksisterer i – fra lokalsamfunnet til vårt eget land og til verden. Den som er engasjert i samfunnsproblemer kan aldri å kjede seg, aldri å kjenne seg utnyttig. Det behøver ikke alltid være slik at den ene halvparten av menneskeheten dør av mangel på mat, mens den andre halvdelen forgår av mangel på mening.