Av: Petter Moen
Det er vår i skolen. Gamle sannheter mister sin kraft, og nye friske ideer blomstrer og inspirerer skolefolk til dugnadsånd for en ny tid. Flere steder lever det etbrennende engasjement for skolen, og det foregår mye spennende utviklingsarbeid for å skape en skole for barnet, en skole som har til hensikt å bevare lærelysten og livsgleden.
Mange lærere har en fantastisk evne til å ta i bruk nye blanke ark og fargelegge skoledagen med regnbuens egne fargestifter. Likevel ser vi at tradisjonelle undervisningsmetoder er seiglivete og det som skulle være det moderne pedagogiske prosjekt, nemlig studiet om hvordan barn tenker og lærer, og hvordan lærere bør undervise blir borte i den daglige driften, og i praktisk planlegging.
Dessuten, rundt omkring i mange av landets klasserom sitter det lærere som nok har glemt at de er der for barnas skyld.
De snur bunken og lar fargestiftene bli liggende i skuffen og støve ned mens de fortsetter på lavgear ut av barnets århundre og inn i mulighetenes årtusen. Disse som tviholder på skoleboken bak de trygge katetrene sine, og som tror at barn lærer best ved å sitte stille ved pultene sine å lytte. De er sterke, og representerer en skolekultur der undervisning i fag er viktigere enn barnets læring og utvikling. Representanter for denne gruppen vil ha ro i timene. De vil ha kontroll. Dermed fyller de tiden og rommet med sin egen stemme. Barna blir passive mottakere og brenner inne med sitt engasjement og virketrang.
Ofte er de meget faglig dyktige, men de har ikke skjønt dette at undervisning ikke nødvendigvis fører til læring. Læringskulturer av denne typen har lange tradisjoner i skolen, og sitter så og si i veggene, i utforming og møblering av klasserommene og i enkelte læreres hoder.
Høgskolelektor Roar Engh sier i en artikkel i boken «Skolen i mulighetenes årtusen» at det ikke har skjedd mye i klasserommet de siste 30-40 årene. Som pedagogikklærer har han brukt mye tid sammen med studentene i praksisperiodene deres.
Elevene sitter på de samme rekkene. Lærerstudenten prater først om et tema i 10-15 minutter, så arbeider elevene med oppgaver innenfor det samme lærestoffet til skoleklokka ringer. Imens går lærerstudenten rundt i klasserommet og veileder den enkelte. Akkurat slik lærere gjorde det noen tiår tidligere.
Saken er den at vi egentlig sliter med et skolesystem som ble utformet i kongeriket Preussen på begynnelsen av 1800-tallet. Den gang var ikke kunnskapen om barnenaturen så stor, og man reflekterte vel knapt over hvordan læring skjer. Hovedsakelig foregikk opplæringen av barna med tvang. Derved oppstod den store misforståelsen at folk ikke har lyst til å lære. Elementer av dette skolesystemet finnes i dag, 200 år etter, fortsatt i skolen.
Den svenske journalisten Gunilla Granath skildrer sitt møte med dagens skole i boken «Gjest hos overkligheten». Hun satte seg på skolebenken hos en 7.klasse i et halvt år, og fikk oppleve timer av usammenhengende og livløst prat. «Magien er borte», sier hun.
«Elevene slipper ikke til med sine vesentlige spørsmål. Lærerne er slaver av tiden, lærebøkene og pensumet. Det blir lite rom for at elevene selv skal få tid til å undersøke, tenke og reflektere, til å få ideer og til å systematisere kunnskapene de fores med.»
Barna må ikke bare sitte stille og motta kunnskap. Musikk, kunst, filosofi og gymnastikk må få større plass. Barna må få lære gjennom lek, der deres egen fantasi og interesse får dirigere. Skolen må slippe til mer av barnas kreativitet. Blir de utsatt for et for høyt kunnskapstrykk, blir hjernens evne til å bearbeide kunnskap ødelagt.
Underviser vi for mye?
«Lærernes måte å undervise på og deres metoder er de samme som før, men den måten barna reagerte på …er helt ny…. Dagens barn vil bestemme hva de selv skal gjøre. Den kommende skole skal avstå fra ensidig vektlegging på kunnskapsinnlæring og satse på å utvikle barnas «jeg» i alle dets allsidige evner. Det er evnen til å se helheter, evaluere forskjellige situasjoner, produsere egne verdier og stille dem opp mot andres, tillate, tolerere, og kunne løse konflikter, produsere ideer og skape, men også kunne kjempe, gjennomgå konflikter og leve på randen av katastrofe. Alt dette hører til en normal, fri hjerne.»
På denne måten uttrykker den finske hjerneforskeren Matti Bergstrøm seg når han reflekterer over undervisning og læring som følge av de oppdagelser han har gjort i sin hjerneforskning, og som han skriver om i bøkene «Eleven – den siste slaven» og «Nevropedagogikk – en skole for hele hjernen».
Bergstrøms forskning er meget interessant, og bør absolutt bli gjenstand for refleksjon og debatt rundt omkring på skolene.
Man må stille seg følgende spørsmålet: Underviser vi for mye? Må vi undervise mindre for at barna rett og slett skal lære mer?
Jeg sa jo innledningsvis at det var tegn til pedagogisk vårbrytning i skolen. Men uten kritisk blikk på dagens skole kan vi stå i fare for å bli så selvgode at vi blir stående på stedet hvil og likevel føle at det er framdrift.
Med lang fartstid i skoleverket har jeg ved selvsyn opplevd denne velsignede våren. Jeg har sett at rigide og tradisjonelle timeplaner har veket for åpne planer. Klasserom er innredet som stuer, og elevene har arbeidet fritt og selvstendige med egne prosjekter. Jeg har møtt engasjerte lærere og klarsynte rektorer som vil det nye, som vil være med å skape en skole som tar vare på lærelysten og som ønsker å ta eleven på alvor, og gi de unge anledning til å stille de vesentlige spørsmål. Jeg har møtt de som vil åpne opp for elevdeltaking og aldersblanding. Som ønsker å skape tilrettelagte læringsmiljøer og rom for tema- og prosjektarbeid. Lærere som velger bort de gamle lærebøkene og slipper til de musiske kreftene.
Dessuten skrives det bøker og artikler som aldri før om emnet. Skoler og sogar kommuner gjør mye bra arbeid for å gi rom for nye undervisningsformer og progressive alternativer.
Det er nå det spretter og spirer. Selv om vi vet at sommeren kommer etter våren kan det jo hende at noen finner på at det passer med et par vintre i skolen for å kjøle ned engasjementet, og dempe utviklingen. For vi vet av erfaring at det er sterke krefter i sving som ønsker skolen et helt annet sted. Et sted der kontroll, måling, disiplin, ro og tradisjonell opplæring med vekt på formidling og lærebokstyrt undervisning er rådende. Den skolen vil vi ikke ha. Derfor gjør vi alt for å stimulere de alternative kreftene i skolen og spre de gode ideène. På den måten vil vi se at den nye skolen vokser i omfang og kraft og blir et sted der barn ikke bare lærer, men der de kan leve, leke og lære.