|
Inge Eidsvåg forkynner at det å være lærer er å utøve kjærlighetens gjerninger. Det er et godt utgangspunkt. Det gjør oss åpne for budskapet hans.
Boken begynner som en mild bris med en forfriskende regnskur som overrisler uttørkede, slitne lærersjeler i et støvete og goldt ørkenlandskap. Den er formet i mange små kapitler som kan brukes som daglige løft for sjelen. Eller hvorfor ikke som et lite fellesløft på lærerværelset?
Fra folkeopplyser – til funksjonær?
Han øser av mange kilder: Av egne erfaringer som elev og som lærer i en mannsalder, av den norske skolens historie gjennom noen hundreår og av vise folks ord gjennom årtusener. Alt er tydeligvis skrevet med stor glede, en glede som smitter. Det er vel det som heter skrivekunst. Det gjør godt å bli minnet om skolens og lærernes stolte historie. Fra den gangen lærerne varfolkeopplysningens misjonærer, og folkeopplysning var demokratiets forutsetning. Folkestyret skulle befestes gjennom livsopplysning og dannelse. Skolen var nøkkelinstitusjonen for å omdanne samfunnet. Lærerne var betydningsfulle samfunnsbyggere,og de visste det.
Vi blir også minnet om de 500 som under krigen ble ført til Kirkenes i fangenskap fordi de sammen med de aller fleste andre lærere, sto fast på et manifest som uttrykte lærerstandens etiske forpliktelser overfor krigsmakt og diktatorstyre.Lærerstandens kall er ikke bare å gi barna kunnskaper. Han skal lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Nesten ubevisst løfter vi hodet når vi leser dette. Ja visst har vi et kall!
Men kapitlet ender med å minne om at vi sakte er forvandlet fra å være folkeopplysere til å bli funksjonærer.
Nærvær
Hovedpersonen i et av kapitlene er trillevognsjente i NSB. Hun annonserer dagens tilbud over togets høyttaleranlegg med en begeistring som om det var Kristi gjenkomst. Da hun kom inn i vognen, var det som lyset ble slått på og trillevogna var en stor forundringspakke. Om jeg kunne greie å møte mine elever med samme næervær, samme entusiasme, med samme glimt i øyet som denne togvertinna, tenker forfatteren.
Mellom linjene står det også noe om hvem som lærer av hvem. Om man altså er til stede i øyeblikket.
Frisk bris
Vi løfter hodet og vi får gledesbølger av dette. Men nesten umerkelig øker brisen: Skal du være lærer, må du være glad i mennesker. Er du ikke det, skal du finne deg et annet yrke!
Eller for eksempel dette: Skolen må være en motkultur til forbrukerismen, først og fremst ved å la barna få oppleve andre gleder enn kjøpegleden. Der kjøpesentret selger sjelløse ting, skal skolen gi fellesskap og åndelige opplevelelser. Skolens utfordring, sier han, blir å begrense informasjonsmengden, forkaste informasjon, samt omdanne informasjon til kunnskap. Da må klasserommet nedblendes, slik at elevene kan se og finne hverandre. Det er der all undervisning må begynne, også når moderne informasjonsteknologi brukes.
Dette er sterke utfordringer til «funksjonærene», – kuling med storm i kastene.
Men det blir verre
Eidsvåg tror konkurranse og sammenlikning lokker fram det verste i oss. Han vil ikke at skolen skal bidra til det. Han stiller spørsmål om hvordan barn kan lære å akte seg selv når skolen ikke gjør det. Han undres på om de skoleflinke som blir lærere har innlevelsesevne nok til å forestille seg hvordan det er å mislykkes hver dag gjennom ti eller tretten år?
Og så et lynnedslag
Det fortelles at noen naturfolk dømmer en som har begått en alvorlig forbrytelse til den aller strengeste straff, den såkalte «dødsforbannelsen». Den dømte kan fritt bevege seg, si hva han vil, gjøre hva han vil. Men alle skal overse ham og ikke ha noe med vekommende å gjøre på to år. Det å bli oversett er altså den verste straff et menneske kan bli utsatt for. Hvor mange elever er dømt til «dødsforbannelsen» i norske skoler? Ikke i to år, men i 10 år.
Og ett lyn til
Sitat fra Ellen Key som mente at det ikke var en tilfeldighet at alle store og selvtenkende menn og kvinner hadde fått sin utdannelse utenom skolen, og nesten alle genier hadde vært dårlige på skolen. Skolen gjorde elevene til «encyklopedister i lommeformat».
De store spørsmål
For egen regning minner han oss om at skolens hovedoppgave i dag, som for 2500 år siden, er å gi livsopplysning. Skolen er kanskje den eneste institusjon som i dag kan beskjeftige seg med undringen over de store spørsmål. De spørsmål som sprenger erfaringens grenser, men som ikke desto mindre er nødvendige å stille: Hva er godhet? Hva er framskritt? Hvem er vår neste? Hvordan handle rett? Hva er meningen med livet?
Og vi sitter tilbake etter tordenværet med spørsmål til oss selv: Er det disse spørsmålene vi stiller i vår undervisning? Er det plass og rom og muligheter for å stille dem i en trengt og hektisk hverdag?
Hildring
Men etter tordenværet tar Inge Eidsvåg oss i hånden og viser oss sin drømmeskole: Tenk om vi i det nye århundre kunne skape skoler som ikke ser ut som skoler, men som små landsbyer? Tenk om vi fikk en skole der barna hjelper til med renhold, matinnkjøp, vedlikehold, utearbeid? Tenk om vi fikk en skole der store klasser er erstattet av mindre grupper? Tenk om vi fikk en skole der læringsbegrepet er så vidt at hele lokalsamfunnet blir tatt i bruk?
Vi er flere som ser en slik skole for oss. Ikke bare som en hildring.Vi vet at den finnes.
Veiviseren
Ja tenk om…
Tenk om vi som snakker, skriver, foredrar, forsker, koser oss på seminarer om skolens elendighet og drømmer deilige drømmer om en bedre skole – tok et frikvarter fra snakkingen,skrivingen, foredragene, forskningen, fra seminarerene – og våknet opp og så oss om i virkeligheten? Kunne vi da lage en bedre skole for de barna som lever nå?
I mange år har mange mennesker skrevet gode, snille, vederkvegende bøker, mange har skrevet sinte, opprørske bøker, utallige har gransket, forsket, undersøkt og skrevet resultatene i bøker og tidsskrifter. Mange diktere har skildret skolens grimme virkelighet. Men det har ikke ført til den grunnleggende fornyelsen vi behøver.
Gjøre noe sammen
Manna i ørkenen trenger vi alle som vandrer i den. Men veiviseren til frodigere landskap – med jordsmonn for kjærlighetens gjerninger – hvem setter opp den?
Tenk om…
Tenk om noen av oss som skriver, forsker, foredrar, koser oss på seminarer og drømmer vakre dømmer om den gode skolen, gikk sammen med foreldre og lærere og alle andre som ønsker en bedre hverdag for ungene, gikk sammen om å gjøre noe konkret?
|
