Jostein Strømmen har besøkt Village School of Northfield i Minnesota. Der står tiden ikke stille, eller går den i sirkel? Når man konkluderer med det samme som de unge gjorde for tyve år siden, har man gjort fremskritt da?
En stemningsrapport fra The Village School of Northfield.
Solen varmet og det kjentes som om det var vår i luften. Snøen smeltet på fortauet. De to barna jeg var sammen med løp i forveien. Vi hadde vært og bowlet og nå var vi på vei tilbake til skolen, en merkelig skole, ulik de fleste andre skoler.
Vi er i Northfield, Minnesota, USA. En liten småby en times kjøring sør for Minneapolis. For oss nordmenn er denne byen mest kjent for St. Olav College. Jeg vil imidlertid rette oppmerksomheten mot en helt annen av Northfields utdanningsinstitusjoner, en liten, demokratisk skole med rundt seksti elever. Jeg skal forsøke å gi et lite innblikk i The Village School of Northfield, skolen jeg nå har arbeidet ved siden begynnelsen av februar. Jeg skal gjøre dette gjennom å beskrive en ganske vanlig dag på skolen.
Generelt om skolen
De fleste av skolens elever er tenåringer, men det er også en del yngre barn. Mange av de eldre elevene kommer til skolen etter å ha blitt kastet ut fra andre skoler, opp til en hel rekke ganger. De har vært opprørske, de har ikke fulgt regler, de har misbrukt rusmidler, skulket, osv. Flere av dem kommer fra sosialt vanskelige kår med rusmisbruk, vold og fattigdom som en del av hverdagen.
Village School driver etter prinsippet om elevdemokrati etter konsensusmodellen. Det vil si at alle saker blir diskutert til man kommer frem til en løsning som alle føler de kan leve med. Alle har like stor rett til å si at en slik løsning på saken kan jeg ikke være med på. Alle har like stor rett til å si hva de måtte mene. Et viktig prinsipp
i konsensustenkningen er at du skal ha samfunnets beste i tankene. Klarer du ikke dette selv, kan de andre minne det på det under diskusjonene.
Village School er en av verdens svært få offentlige demokratiske skoler. Og best av alt, det er gratis for elevene å gå der.
18. februar, en ganske vanlig skoledag?
Dagen starter som alltid med at dagsplanen blir lest opp. Undervisningen er frivillig, elevene bestemmer selv hva de vil delta på. Klokken er litt over åtte på morgenen. Jeg og en gutt på syv bestemmer oss for å spille sjakk frem til skolemøtet som begynner klokken ni.
Da klokken er der går vi til møtet som denne dagen handler om kniver. Bakgrunnen er at det den senere tiden har blitt gjort en del hærverk på skolens møbler. En elev sa at han var blitt truet med kniv, og helt sikkert var det at en del av guttene på «mandig» vis likte å tøffe seg med kniver i andres påsyn. Dette var det mange på skolen som ikke likte, og spørsmålet om det i det hele skulle være lov å ha kniv på skolen kom på dagsorden.
Saken har vart i flere uker, og den har vakt sterke følelser i det lille skolesamfunnet. Forrige møte om saken sluttet med at en hel del av elevene forlot i protest. De var nå kommet med et forslag om hvordan de syntes reglene om kniver skulle være. Forslaget gikk ut på at det skulle være forbudt å bære kniv på skolen. De som ville ha sin egen
kniv måtte låse denne inne sammen med skolens verktøy. Skulle den brukes måtte den signeres ut, mente de.
De mente også at alle som ville bruke kniv måtte gå gjennom et kurs i god knivbruk.
En del var enig, men forslaget vakte langt fra allmenn begeistring. En gutt mente kursideen var tøvete og at han visste minst like mye om kniver som noen av lærerne. Han fortalte at han hadde hatt sin lommekniv i mange år, han var vant til den, likte den og følte seg avkledd uten. Han mente at lommekniven var hans personlige anliggende.
En lærer sa at hun hadde hatt sin lommekniv i tjue år og at heller ikke hun likte tanken på å skulle kvitte seg med den. Men hun sa at hun var villig til det dersom skolesamfunnet mente det var den rette løsningen.
Det kom nå et annet forslag: De som ville bære lommekniv på skolen måtte spørre skolemøtet om lov til dette. Dermed kunne møtet vurdere både knivens størrelse, utforming og personens ansvarlighet. Igjen sier den samme gutten seg uenig. – Skolen har konsensus, så ingen av oss kommer til å få lov til å ha kniv likevel.
Han argumenterer videre med at et forbud mot kniver bare vil ramme dem som er ansvarlige, og at de som bruker kniven uansvarlig uansett ikkje kommer til å bry seg. En av lærerne er uenig, hun sier at hun ikke har sett noen veive rundt med kniver etter at knivbruken ble et tema på skolemøtene. Ikke var noe blitt skjært i stykker heller.
Noen er bekymret for hva foreldrene og samfunnet rundt skal synes om skolen dersom det kommer ut at elevene har lov til å ha kniv der. De er oppriktig redde for at skolen skal bli stengt.
En av lærerne forteller at hun hadde vært nødt til å håndtere et par hysteriske foreldre som var rasende på at man i det hele tatt kunne ha en diskusjon om kniver på skolen. Jeg får legge til at det amerikanske samfunnet er så styrt av frykt at du ikke en gang kan få kjøpt en kniv på den lokale jernvarehandelen. Mange skoler har metalldetektorer og sikkerhetsvakter i inngangsdøren.
De tror de kan kontrollere seg bort fra et voldelig samfunn.
Etter hvert blir en jente så sint over at kniver ikke straks og med en gang blir forbudt at hun forlater møtet i en sverm av skjellsord. Hun bruker å gjøre dette på hvert møte når hun oppdager at folk ikke nødvendigvis er enige med henne. Det kan noen ganger være vanskelig å måtte høre på andres argumenter. Denne gangen er hun dessuten spesielt sint på en av guttene, som hun syntes er ualminnelig barnslig. I går laget han et sverd på metallsløyden bare for å erte de som er mot kniver.
En annen jente er nesten like opprørt, hun kan ikke forstå at noen i det hele kan diskutere en slik sak. Det er forbudt ved lov å ha våpen på skolen, sier hun, og mener at kniver skal forbys og at det ikke er snakk om noe annet. En gutt sier seg for så vidt enig i dette, men er langt mer konstruktiv i sin argumentasjon. Han forteller at det etter loven ikke er lov å kjøpe en kniv med blad over fire tommer dersom man er under atten. Han forteller også at kniver som er større enn dette er å regne for våpen. På dette punktet blir alle enige: Kniver lengre enn fire tommer blir forbudt. Alle blir også enige om at kjøkkenkniver skal holdes utenfor saken, etter et innlegg fra en av lærerne med ansvar for skolekjøkkenet.
Et forslag om at skolen skal kjøpe inn flere kniver som skal være tilgjengelig for elevene på lik linje med annet verktøy får også full tilslutning.
Møtet har nå vart i over en time. Mange av elevene har begynt å forsvinne. Dette er det tredje store møtet om saken, og mange er ganske lei. Kjernen av de mest uenige blir igjen. Diskusjonen fortsetter. Til slutt kommer det opp et forslag om at man skal gjeninnføre den gamle regelen om at ingen våpen er tillatt på skolen.
Etter denne regelen er det en vurderingssak ut fra gjenstandens bruk, eller misbruk, hva som er et våpen. Forslaget beskytter skolen mot redde foreldre og andre ved at den sier helt klart at våpen er forbudt. Den ivaretar samtidig dem som gjerne vil ha sin egen kniv, i fornuftig størrelse og utforming, tilgjengelig når det passer dem. Den ivaretar også dem som føler ubehag ved å omgås unggutter som veiver rundt med store kniver. Dersom noen føler seg truet kan de straks kalle inn til møte gjennom å ringe med skoleklokken, og skolemøtet skal da fatte en beslutning om det er et våpen eller ikke. Skolemøtet skal også vurdere hvor alvorlig en eventuell overtredelse er. Alle godtar å prøve ut denne løsningen, til og med den sinte jenten, og dermed er saken ute av verden etter tre uker med møter.
– Vi endte jo bare opp der vi begynte, sier en av guttene da han etterpå tenker over resultatet av den lange prosessen.
Her mener jeg han tar grundig feil. Før hadde skolen en gammel regel som ingen hadde vært med på å lage. Det var en regel på utsiden av dem selv, en regel alle visste om, men ingen brydde seg videre ved. Nå eier de regelen selv, og den er ikke lenger et dogme. Elevene forstår og respekterer den på en helt annen måte enn før. Alt var altså likevel ikke som før.
Etter skolemøtet er det lunsj og etter lunsj drar jeg, en av lærerne og noen av guttene på tur til et arboret i nærheten. Vi har en vidunderlig tur mellom gamle trær i vintersol. To av guttene mimrer om gamleskolen, som lå like i nærheten. Skolen flyttet dit den nå ligger for fire år siden. På vei tilbake stopper vi på en bensinstasjon for å kjøpe brus og smågodt.
Da vi kommer tilbake til skolen er dagen nesten slutt. Mange av elevene er i gymsalen, noen spiller en amerikansk variant av kanonball, noen spiller biljard.
Av: Jostein Strømmen