En gammel mann fortalte om barndommen sin på en gård i Nord-Norge: Skole var det annen hver dag og så fortalte han om «den andre dagen». «Den andre dagen» er gjort til et begrep i våre dager – hva gjorde ungene på alle » de andre dagene» som var skoleløse? Den gamle mann fortalte om livet på gården der håndverkere og arbeidsfolk av mange slag kom innom for en dag eller tre. Det var slakter, skredder, skomaker, tømrer, smed, dyrlege og folk som hjalp til i onnene. Det var stadig liv og røre og ungene flokket seg der hvor arbeidet foregikk. Kanskje fikk de være med å ta et tak?
Motivering er et hovedbegrep i hele vår skoles pedagogikk. Elevinitiert undervisning forutsetter motivasjon. Og blir et hovedproblem som stadig dukker opp på tapetet. Kan man regne med at barns iboende lyst til å lære driver dem gjennom hele det pensum som systemet har bestemt at de skal? Finner et barn spontant på at nå vil de lære alle de snurrepiperier en leseplan inneholder?
Våre lærere har forlengst sett at det er de færreste, om noen som opplever det. Diskusjonen har avgitt bølger som har nådd fram til meg. Synspunktene har gått fra å gi den totale frihet til å velge om man i det hele tatt vil gjøre noe, til lærernes, og mange av elevenes behov for regelmessighet og stabilitet i arbeidet. Selvinitiert læring, krumtappen i pedagogikken vår, oppstår iallfall ikke i et vakuum. Lærerne erfarer at det hviler mye på dem å skape motivasjonen.
Motivasjon oppstår først og fremst ved at barnet oppfatter at det er morsomt og nyttig å lære. At de opplever gleden og tilfredsstillelsen ved å mestre. Dette vil jeg tro gjelder mange av barna på skolen vår, men slett ikke alle.
Er det slik at de som begynner sin skolegang ved vår skole opplever dette lettere enn de som kommer med erfaringer fra tradisjonelle skoler der de allerede har lært at det å lære, er noe som påtvinges dem utenfra – noe som skaper ubehagsfølelser. I så fall kan vi vel håpe på at mye blir lettere ettersom årene går. I mellomtiden må vi prøve å finne ut av hva som får barn til å kaste seg ut i arbeidet med å mestre nye områder.
Den glemte motivasjonen
En av de viktigste formene for motivasjon, gyldig for de fleste barn, er den å se andre i virksomhet. Den som min gamle venn fortalte om fra sin barndom. Og vi kan se det selv når vi er i nærheten av barn, hvordan de tiltrekkes av andres aktivitet…
Som så mye annet i verden er ånden avhengig av materien. Vår skole har gjennom sin planløsing vært til hinder for denne vesentlige kilde til motivasjon for aktivitet. Motiveringen har vært overlatt til lærernes innsats og til organiseringen av skolen. Med sine mange små rom og lukkede dører har en viktig del av det materielle motivasjonsgrunnlaget manglet.
Mange av oss har sett at en produksjonshall i en fabrikk er den ideelle løsning for en skole med søskengrupper og selvinitiert læring. Noen av oss har sett dette i Danmark og Sverige. I Sverige var produksjonshallen en «dansbana». Det gikk også bra.
Selve førsteinntrykket når man kommer inn i skolen er en stor hall full av liv og virksomhet. Der står ringen midt i rommet, kjøkkenet ved en vegg og spisebordene med stoler arrangert rundt det åpne kjøkkenet. Ellers er rommet oppfylt av arbeidskroker. Særlig gilde er tekstilkroken og tegne- malekroken. Sykroken med fine symaskiner og hyller med garn i herlige farger og alltid i virksomhet, tegnemalekroken med skiftende utstilling av produktene. I hallen er også teorirommene, i Danmark bygd av ølkasser. Rundt hallen er mange mindre rom (materialrom, formannens kontor, hvilerom ) som skolen bruker til musikkrom, støyende verksted, kontorer etc.) Og hvorfor ikke et stillerom.
Selve det å komme inn i et sånt rom fullt av liv, virksomhet og utfoldelse kan gi et tiltakssjokk for enhver.
Denne livsnerven av motivasjon har vår skole ikke hatt. Med sine mange små rom og lukkede dører har den for en stor del manglet oversikt over hva som foregår og samtidig gitt altfor mange muligheter for barn som vil trekke seg tilbake fra fellesskapet. Lystgården ute på landet – fristed for rik kjøpmann i byen – tjente andre lyster enn akkurat arbeidsgleden. Men navnet er topp: SORGENFRI
Den lysende framtid
Denne artikkelen er ment som inspirasjon til husgruppa. Ja – jeg vet at det er nesten håpløst å tenke på en fabrikkhall. Det er først og fremst for dyrt. Man skulle tro i denn bedriftsnedleggelstid i vår by at det skulle være rikelig tilgang på forlatte fabrikker og dermed lave priser. Men etterspørselen er allikevel større fra pengesterke bedrifter som har råd til å bygge om. Bare tomteleien ligger oppi skyene antagelig. Huskomiteen har det vanskelig nok – og måtte alle som leser dette hjelpe til med øyne og ører og kikkert.
Men med tanke på en fjernere framtid kan jeg tenke meg at vi går til en institusjon som heter Norsk Form,og som er: hold deg fast: FORMIDLINGS- OG PROJEKTINSTITUSJON SOM SKAL VÆRE ARENA FOR TVERRFAGLIGHET OG NETTVERKSBYGGING FOR DESIGN – ARKITEKTUR – BY-OG STEDSUTVIKLING. Det er en stor og ganske mektig institusjon som synser mye i pressen.Vi kan gi dem i oppdrag å tegne en prototyp for våre skoler. De må jo gå foran på arenaen.
Samtidig kan vi sette dem på ideen med ølkasser som universalmøbel i barneskolen. Den har arkitekter vært opptatt av før.
Når vi så blir universitetsskoler kan vi koble Norsk Form til Universitetspedagogikken og så kan vi skape skoler i ÅNDEN og MATERIEN. De kan antagelig også lage en lekker modell av framtidsskolen.