Ronja fra Nyskolen har vært i Danmark og sett bjørner i Dyreparken.
Mamma, mamma – jeg har sett en brun isbjørn, roper hun.
Hun har bare sett isbjørner av den arten.
Hun utvikler begrepsapparatet sitt. Setter nye deler sammen til sin egen utvikling av begrepet bjørn. Fascinerende å tenke på den enorme knoppskytingen som foregår i hodet på ungene så lenge de er våkne. Den som går langsommere når vi blir eldre. Det sies at jo mer du putter inn i hjernen – jo mer blir det plass til. Nettopp: hjernen får hele tiden nye muligheter til å orientere seg i denne verden.
Denne prosessen kan bli forstyrret når vi putter inn i ungene det vi – samfunnet – synes de må kunne. Det er selvfølgelig helt nødvendig. Men i hvilken grad?
Får et alminnelig norsk barn nok fred og ro til å reflektere over verden, til å utvikle sitt eget begrepsapparat? Hvor ofte blir den frie assosiasjonen avbrutt av programmert læring? Hvor vanlig er undervisningssituasjoner der barnet spør. For i skolen er det læreren som spør.
Eller?