På verdikommisjonens skolekonferanse var det læreren som var hovedtema. Elevene presenterte et klart og tydelig budskap om at de må få mer medinnflytelse over sin egen skolehverdag, journalisten Gunilla Granath ga et levende innblikk i hvorfor skolen ikke angår elevene og professor Rune Slagstad redegjorde for lærerens rolle i fortid og fremtid.
Av Hans Christian Nes
Felles for alle innspillene som ble gitt var en forståelse av at skolens store utfordring er at den i større grad enn i dag må angå elevene. Elevene presenterte sitt budskap gjennom rollespill og et forsøk på å lage et oppsett på hvem som har makt i skolen. Deres budskap var at skolen i for stor grad er styrt av andre enn dem som skolen skal være til for, elevene.
Folkelig dannelsestradisjon
En av Slagstads konklusjoner var at vi må hente fram et gammelt lærerideal og tilpasse til vår tid, nemlig læreren som kunnskapsformidler og oppdrager. Slagstad ser skolen som sentral i den folkelige dannelsestradisjonen der elevenes personlighetsutvikling er skolens viktigste mål. I et skolehistorisk perspektiv er dette en skoletenkning som henger tett sammen med fremveksten av folkeskolen og folkehøgskolen. Slagstad mener at mye av denne tradisjonen har blitt tilsidesatt av en mer akademisk orientert pedagogikk som har vært forankret i pedagogisk psykologi og målbare og kvantifiserbare sider ved virkeligheten.
Slagstad sier det på følgende måte:
«Lærerne har i generasjoner vært bærere av en særegen norsk, folkelig dannelsestradisjon, institusjonelt festet til lærerskolemiljøene. Denne tradisjonen gav lærerstanden identitet som kunnskapsformidlere og som oppdragere i en samfunnsetisk forstand. Denne dannelsestradisjonen har i etterkrigsnorge blitt skjøvet til siden av en akademisk pedagogikk som var forankret i et positivistisk vitenskapssyn og nær forbundet med den ekspanderende teknokratiske styringsfornuft. Men mer enn noe annet roper dagens situasjon på lærere som kan oppdra til samfunnsånd, og som kan gi identitet til skolen som et moraldannende fellesskap».
Slik jeg forstår den folkelige dannelsestradisjonen er man opptatt av å sette det personlighetsutviklende element i fokus for skolens virksomhet. Skolen skal først og fremst være en hjelp for den enkelte til å finne ut av sin livssituasjon, hjelp til å bearbeide egne erfaringer ut fra de utfordringer og vansker dagliglivet byr på, hjelp til å tro på egne muligheter og til å få mot til å tro på framtida.
Døde kunnskaper
Gunilla Granath sitt fyrverkeri av et innlegg sirklet i stor grad rundt dette temaet; skolens manglende evne til å være opptatt av elevenes egne erfaringer, men i stedet et evig jag og mas etter å følge pensum og forutbestemte planer. Konsekvensen blir da at skolen i liten grad angår elevene.
Hun fortalte om en gang klassen fikk i oppgave å gå ut for å samle inn planter og andre vekster. Gunilla kom på gruppe med noen av jentene som var klassens «dronninger», og de var svært opptatt av å diskutere kjærlighet og forholdet mellom mann og kvinne. Derfor diskuterte de det når de var ute i naturen, men når de kom tilbake til skolen var det tid for å klassifisere materialet som var hentet inn. Svært få av elevene viste noen som helst interesse for den form for klassifisering som de ble påtvunget. De måtte finne frem i oppslagsbøker og skrive av nøkkelord om hver av plantene de hadde funnet, men tankene var et helt annet sted. Ingen av elevene fikk særlig faglig utbytte av arbeidet, men læreren kunne krysse av at nok et emne i læreplanen var oppfylt.
Elevenes initiativ
Gunilla løftet også frem en annen historie som beskriver hvilke utslag alt det meningsløse arbeidet elevene blir satt til å gjøre i skolen får. Hun var på et tidspunkt redaktør for et ungdomsmagasin og en gruppe elever ble utfordret til å være med å lage en av utgavene av dette magasinet. Da noen jenter skulle levere inn sin første artikkel hadde de brukt samme strategi som de bruker når de skal lage tekster som de blir pålagt å levere i skolen; innledning, hoveddel og avslutning, blottet for entusiasme og glød.
Gunilla ga jentene klar melding om at dette ikke var interessant for leserne, verken språklig eller innholdsmessig. De fikk se å skrive om noe de var opptatt av slik at de selv følte at de hadde et budskap, noe de ville ha ut til andre ungdommer. Etter en tid kom jentene tilbake med en artikkel som absolutt var av interesse for andre ungdommer. Her er vi inne på kjernen i hva jeg mener må være et viktig element ved en folkelig dannelsestradisjon; elevene må få oppleve en skole der læringsmiljøet er lagt til rette på en slik måte at elevene kan ta initiativ til å drive med noe de er opptatt av. Tekstene de lager må komme som et resultat av at de har et budskap, at de ønsker å fortelle noe til andre mennesker. En baby lærer å snakke fordi den ønsker å kommunisere med sine omgivelser, derfor går den læringen mer eller mindre automatisk. Slik er det også mulig å legge til rette for i skolen, at læringen går automatisk fordi elevene ønsker å skape noe, uttrykke seg, kommunisere osv.
På forunderlig vis, om enn med ulikt språk og innpakning, snakket elevene, journalisten og professoren om mye av det samme. Elevene vil ha innflytelse fordi det gjør skolen mer interessant, journalisten gav et bilde av hvordan skolens døde kunnskaper slokner livsgnisten, og professoren fremhevet den folkelige dannelsestradisjonens betydning for personlighetsutviklingen. Mitt håp er at det er flere som ser sammenhengene, og som gjør noe med dem.