I snart fem år har man i Kvam kommune kjempet om hvor ungdomsskolen skal ligge. Noe som tidligere var en liten overkommelig grøft mellom to bygder, har nå blitt til en dyp kløft. Det politiske miljøet har blitt til et topartisystem med ett parti i hver bygd. Ilokalavisen hagler beskyldningene begge veier og på internett florerer ukvemsordene. Det hele dreier seg om kommunesenteret Norheimsund skal få beholde ungdomsskolen sin, eller om elevene her heller skal gå på skole i den nyoppussede Øystese ungdomsskole – knappe 6 kilometer unna. I Kvam er det dyp splittelse og strid om skolen, og engasjementet må kunne kalles både imponerende og voldsomt.
Men hva er det de engasjerer seg foregentlig? Handler dette om skolen, om barnas læringsmiljø og om innholdet i barnas skolehverdag? Er dette foreldre som sloss for at barna deres skal få det bedre på skolen? Som sloss for å bevare barnas lærelyst, initiativ og engasjement? Eller er det andre krefter som driver engasjementet?
Det er prisverdig at mennesker i Kvam engasjerer seg på vegne av sine barn, selv om det jeg leser i avisene får meg til å tvile på deres motiver. Men hvor i Norge er engasjementet for skole som læringsarena? Hvor er den pedagogiske debatten? Hvor kan jeg finne mennesker som sloss for sine barns rett til ikke å bli frastjålet sin lærelyst og sitt vitebegjær? Hvor er de som kjemper mot undervisningspåførte læringsvansker og som utrettelig kjemper en kamp for at skolesystemet skal bli tilpasset barn og unges behov? Jeg finner dem ikke..
Når man debatterer skole i Norge, evner man dessverre sjelden å se dypere enn bygninger, plassering, prøveresultater og klassestørrelser. Det er som om man blir blendet av all muggsoppen i garderoben. Man kjemper for barnas ytre miljø skal være i god stand – og etterpå har man ikke mer energi igjen til å kjempe en kamp for skolens indre læremiljø. Noen ganger virker det nesten som at det eneste man er opptatt av er å få mest mulig faktakunnskap inn i hodene til barna. Om disse faktaene sitter der eller ikke er ikke så viktig – bare de kan måles ved semesterets slutt. Kan elevene svare rett på mange nok spørsmål tror man at man har en god skole. Man glemmer å se på det som ikke er så lett å få øye på.
Det er flott at voksne engasjerer seg i skolen. Som folk i Norheimsund ville også jeg ha kjempet for lokalskolen, for nærhet til lokalmiljøet og for MIN skole. Men sett i et større perspektiv og for barn og unges del er det ufattelig trist at man i Norge ikke evner å se etter nye løsninger; Nye måter å organisere på, nye måter å dele inn elevene på, nye inkluderende måter å drive skole på, nye måter å skape et eiendomsforhold til egen læring.
Men når røyken endelig har lagt seg i Kvam. Når kløften mellom bygdene igjen er erodert ned til en overkommelig grøft – DA kan man kanskje se på hvordan man kan forbedre skolen, og hvordan man kan gjøre skolen til et bedre sted å være og til et bedre sted å lære? Eller må vi vente på at kommuneøkonimien skal bli god først også?