Denne artikkelen sto som kronikk i Dagbladet onsdag 25. oktober 2000:
Hvorfor nivådeling i matematikkundervisningen når problemet stikker dypere? spør pedagog Mosse Jørgensen i denne kronikken, som kommenterer matematikklærer Birger Paulsens kronikk 11.10. Mosse Jørgensen, som i sin tid var med å starte Forsøksgymnaset og nå leder organisasjonen Forum Ny Skole, argumenterer for at klasseskillet oppheves i skolen. Elevene må kunne slutte seg sammen i grupper etter evner og modenhetsgrad. Det er bare dogmet om enhetsskolen som hindrer dette.
«Som om det var Guds mening fra tidenes morgen, klarer ikke vår tanke å fatte at barn kan lære uten å være bundet til grupper av jevnaldringer.»
Matematikklæreren Birger Paulsen skriver i Dagbladets kronikk 11.10. om fagets vanskelige situasjon i skolen. Han er ikke medlem av sutrekoret – han er oppriktig fortvilet, og han er det på vegne av elevene. Han skriver om situasjonen i matematikkfaget slik at alle vet at det han sier er riktig. Han forteller om en skole i Rogaland som prøver med å dele elevene etter evner. Forsøket blir møtt med «lettvinte, men slående slagord om gufs fra fortiden, sortering og det som verre er. Slike lettvinte slagord har vært nok til å avfeie alle tilløp til seriøs debatt omkring effektivisering av undervisningen i de siste 30 år,» skriver han. Vi er flere som deler den erfaringen. Men det er mer enn lettvinte slagord vi står overfor. Hadde det enda vært så vel! Det vi har møtt, er selve grunndogmet i Arbeiderpartiets skolepolitikk: Enhetsskolen.
Det er med rette sosialdemokrater har vært stolte av begrepet enhetsskole. Det ble innført i en tid (1920-åra) da den aller største delen av ungdommen var totalt utestengt fra teoretisk utdanning ut over sju år. Foreldrenes sosiale og økonomiske status var avgjørende. Veien videre ble med enhetsskolen i prinsippet åpnet for alle.
En drøm var oppfylt. Enhetsskolen ble flaggskipet. Men etter hvert som tiden gikk, stivnet drømmen til et dogme som har lammet skoleutviklingen i mer enn 30 år. Da skoleplikten ble utvidet til 9 år, ble det gjort et hjelpeløst forsøk på kursplandeling. Etter at ungdomskullene gjennom flere år var skadet av dette landsomfattende og mislykte forsøket, måtte det oppgis, og lammelsen inntrådte. Imens er skoletiden blitt 13 år for de fleste. Teorityngden vokser og vokser. Men skolen organiseres ennå i årsklasser, slik den er blitt siden omkring 1800.
På ulykkelig vis er dette dogmet blitt uløselig knyttet til inndelingen av elever etter alder. Som om det var Guds mening fra tidenes morgen, klarer ikke vår tanke å fatte at barn kan lære uten å være bundet til grupper av jevnaldringer. Tiden går – skoleklassene består.
Døde dogmer dreper alle drømmer om en bedre framtid.
Men nå skimter vi et lys forut. Vi kan si med gamle Bjørnstjerne: Løft ditt hode du raske gutt! Om et håp eller to ble brutt, glimter et nytt i ditt øye, straks det får glans av det høye.
Det skimtes en glans fra det høye, for ikke å si fra det høyeste. Vår nye undervisningsminister trådte til med denne fanfaren: Enhetsskolen er død – leve fellesskapsskolen. Hva han legger i begrepet fellesskapsskolen er ikke helt klart ennå, men dødsattesten for enhetsskolen må jo bety noe . En av hans partifeller, Gunn Olsen, sier at vi må ha en skole som «gir ungdom rett til opplæring til sitt maksimale evne og interessenivå». Det er en viktig presisjon som tyder på ny tenkning.
Vi som ser nødvendigheten av dyptgående forandringer i skolen, tar imot signalene med store forventninger. Det blir vår sak å sørge for at ordene ikke havner på den store gravplassen for pedagogiske honnører. Vi må føre dem ned til virkeligheten i skolens hverdag. Den første store oppgaven blir å oppheve klasseskillet. Det er ikke bare i matematikkfaget elever lider under enhetsskolens dogmatikk. Minst like alvorlig er skjebnen til de lese- og skrivesvake barna. Noen av dem har varig mén etter å ha båret stemplet dum og doven i år etter år, og etter tvang til å lese høyt i samlet klasse. Det er miljøet i klassen som er grobunn for nederlag i mange av skolefagene. Alle mennesker vet dette, allikevel er det tilsynelatende urokkelig. Den store fadesen med kursplanene låste situasjonen.
I mellomtiden har vi fått ny viten om læring. Noen forskere snakker om at det finnes sju former for intelligens, noen om forskjellige læringsmønstre hos forskjellige elever (Per Dalin i Aftenposten 10.7.99).
Samfunnet og forholdet mellom samfunnsklassene har endret seg. Problemet med å holde skoleklassen sammen i ni år blir større og større. Så griper Birger Paulsen og mange andre tilbake til nivådelingen som ble lagt død for lenge siden fordi den er for primitiv, og samtidig for komplisert å administrere.
Det finnes en annen løsning – en løsning som er enkel å administrere: Nedlegg skoleklassen!
Det er ikke mer mystisk enn det som praktiseres i udelte skoler i landet vårt. I andre land finnes større skoler som arbeider etter dette prinsippet. Elevene arbeider i grupper etter interesse og modenhet i alle fag. Men de blir ikke bundet til ett nivå. Gruppene eksisterer over begrenset tid og etter behov. Det er alltid anledning til å skifte nivå, og man kan velge å gå på helt forskjellige nivåer ettersom man modnes innenfor faget.
Et eksempel fra virkeligheten i en slik skole: Noen elever har lært å lese før de begynner på skolen. Noen får leseopplæring når de ber om det – gjerne individuelt. Andre utsetter lesingen ut over den «normale» lesealder, men lærer det på kort tid når de først går i gang. Birger Paulsen er inne på en sånn praksis når han sier at man kan la elevene «velge faglig nivå på eget ansvar (…) De unge er fullt i stand til å innse sine egne begrensninger. Elev og lærer sammen vil raskt finne ut hvilket nivå han/hun passer inn på.» Dessuten mener han at vedkommende bør få mulighet til å bytte gruppe opp eller ned, alt etter hvordan det går. Det er nettopp dette som er grunnlaget for den klasseløse skolen. Det har vist seg i praksis at elevene selv kjenner sine begrensninger.
Ett argument for å holde fast på klasseinndelingen, er at det er viktig for den sosiale utviklingen hos barna at de har tilhørighet til en sosial gruppe. Sosialgruppen finnes i de aldersblandede skolene også. Ett eksempel: Alle elevene i en skole deles i grupper med barn av forskjellig alder fra 7 til 14 år. Disse gruppene eksisterer over minst ett skoleår. De har sosialt ansvar for trivsel og trygghet i gruppen og for felles matlagning og rengjøring av skolen etter tur. Som i samfunnet ellers er grupperinger på arbeidsplassen aldersblandet. Når elevene vil lære, velger de seg inn på grupper der de «i fred og ro kan prate med læreren om faget på eget nivå,» som Birger Paulsen sier, «og i eget tempo «. Hele tiden er det mulighet for å drive med virksomheter der de lykkes. Læregruppene oppstår på grunn av felles modenhet og motivasjon. Det hindrer stadige nederlag og andre undervisningspåførte lærevansker.
En doktorgrad fra Massachusetts Institute of Technology handler om en slik skole, som ligger i Danmark. Den er lettlest og er oversatt til norsk: «Skolen eller livet!» av Aaron Falbel, Pedagogisk psykologisk forlag 1994. Hvis man vil innføre en sann fellesskapsskole, må klasseskillet oppheves. Alderssorteringen er skruen som må løsnes om vi skal komme videre. Til det kreves dristige forsøk som peker mot en nytt konsept, en ny bedriftskultur i skolene. Derfor bør det ikke foregå på makroplanet slik reformer til nå har vært satt ut i livet. Det bør opprettes små enheter som kan vokse til flere dersom de lykkes. Det må foregå i offentlig regi. En flora av private skoler har ingen virkning på det store systemet. Det finnes en organisasjon som arbeider for slike skoler i Norge: Forum Ny Skole. I noen kommuner arbeides det med å få i gang skoler etter dette mønsteret. Opplysninger om arbeidet finnes på nettadressen www.nyskole.org.