40 prosent av 9. klassingene opplever skolen som lite interessant, og 53 prosent mener de ikke blir tatt med på avgjørelser som gjelder metoder i undervisningen. Kjedsommelighet og avmakt er ungdommenes egen beskrivelse av skolen. Selv om tallene er alarmerende, er de langt fra overraskende. Hva kan vi ellers forvente når ungdomsskolen styres ovenfra og ikke ut fra den enkeltes behov og interesser?
Av Hans Christian Nes
Tallene som er referert fremkommer i en rapport fra Senter for adferdsforskning ved Høgskolen i Stavanger. Misnøyen er en konsekvens av at elevene tilbringer 13 år i en skole hvor det norske Storting har bestemt hva de skal drive med. Obligatoriske fag, obligatorisk pensum og obligatorisk hjelp er skolens tilbud til dagens ungdom. Elevene er med andre ord tvungen til å bruke mye tid på å løse oppgaver som de ikke har bedt om å få løse. De blir undervist i fag de ikke har ønsket seg, pensum de ikke har ønsket seg og pålagt aktiviteter de ikke har ønsket seg. De må svare på tusenvis av spørsmål som de aldri har stilt.
Mening
Derfor er skolen for mange ungdommer bortkastet tid. De har ikke noe eierforhold til lærestoffet som skolen vil pådytte dem. Det fører til at mange lærer svært lite samtidig som gleden ved å lære effektivt kveles. Ikke nok med at innholdet er styrt av andre, men også organiseringen av læringsaktivitetene er det andre som har bestemt. En arbeidsdag som består av 7 leksjoner a 45 minutter, stadig skifte av fag, emner og lærer kan ikke begrunnes med at det er gunstig for læring. Ingen andre steder enn i skolen ville man organisere læringsaktiviteter på en slik måte. Den vanskeliggjør elevenes arbeid mot å finne helheter og se sammenhenger. I stedet blir læringen fragmentert, oppsplittet og uten mening. Det paradoksale er at læring i all hovedsak er å skape mening, men i ungdomsskolen bringes elevene inn i læringsprosesser der meningen er vanskelig å finne.
Den kanskje viktigste drivkraften i læring er egennysjerrigheten som alle mennesker har i mer eller mindre grad. Det er umenneskelig å kreve at ungdommen skal være nysjerrige og engasjerte i alt som er definert i læreplanen. Men de fleste er lydige og pliktoppfyllende og gjør det de blir pådyttet uten at de har opparbeidet noen nysjerrighet. Det betyr igjen at de jobber med mye av det de skal lære uten interesse og engasjement. Når mye av stoffet oppleves som meningsløst, blir det vanskelig å lære. Skolen driver rovdrift på elevenes generelle beredskap til å lære.
Nettopp derfor er varigheten og anvendbarheten av skolelæringen ikke særlig overbevisende. Læring som ikke betyr noe for den som skal lære, men som oppleves som et rituale man må gå gjennom, blir aldri særlig effektiv. Hva kan vi så gjøre for å komme ut av det blindsporet vi har kjørt oss inn i?
Effektivitet
Først og fremst trenger vi å gi begrepet effektivitet i læring et nytt innhold. Å lage mer skole bygget over den gamle lesten vil bare gjøre vondt verre. Dersom vi tar på alvor den innsikt som vitenskapen har frambragt i forhold til læring, motivasjon og nevrofysiologi, må vi erkjenne at effektivitet i læring skapes når flest mulig mennesker i sitt skolearbeide, i mest mulig av tiden opplever noe som betyr noe for dem. Det er da man lærer.
En forutsetning for å skape en skole med mer effektiv læring er at elevene får større frihet til å forme skolen. Det innebærer ikke at elevene skal få frihet fra å gjøre noe, men frihet til å definere innhold, arbeidsmetoder og læringsarenaer. Dette var da også det klareste budskapet som kom frem fra både forskere og ungdommen selv da barneombudet arrangerte «Stemmeskifte», en høring om ungdomsskolen.
Tillit
Ungdomsskolen er den glemte arena i forbindelse med 90 – tallets skolereformer. Derfor har statsråd Jon Lilletun erklært at det skal satses på tiltak som kan stimulere til utvikling av grunnskolens tre øverste trinn. Det første han må gripe fatt i er å gi lærere og elever større frihet til å definere innholdet. Dernest må han tone ned de standardiserte prøvene og eksamene.
I bunn og grunn dreier det seg om å tørre og å ha tillit til ungdommens store selvregulerende evne, evne til å lære på egenhånd, ta initiativ, ta ansvar, hjelpe hverandre osv. Når disse sidene får utfolde seg bygges også selvfølelse og indre ansvarlighet. Egenskaper som er helt avgjørende for å kunne ta selvstendige valg og utvikle sosial ansvarlighet.
Dersom ungdomsskolen skal bli en skole for ungdom, er det på tide at vi gir ungdommen tillit til å utforme sin egen skole. Alt tyder på at elevene da ville lære uendelig mye mer enn de gjør i dag.