Arbeidet med å skape en skole for alle startet allerede med Johan Sverdrup sin klassiske formulering like etter at han tok makten i 1884: fra folkestyre, via folkeopplysning til folkeskole. Sverdrup skrev til sin kirkeminister, at han måtte arbeide for «en felles og like god grunnskole for alle barn, uavhengig av geografisk og sosial bakgrunn, kjønn og etnisk gruppe.»
Av Hans Christian Nes
Det demokratiske motiv som Sverdrup formulerte har preget vår skolehistorie helt frem til i dag, og har vært et grunnleggende ideologisk fundament for enhetsskolen.
Resultatlikhet
Problemet er at fokuset på det demokratiske motiv har konstituert en svært statisk forståelse av enhetsskolen som likhetsskolen. Gudmund Hernes formulerte i 1975, i sin klassiske artikkel Om ulikhetenes reproduksjon, det sosialdemokratiske idealet om resultatlikhet i skolen. Fordi elevene har ulike forutsetninger skulle skolens oppgave være å utjevne forskjellene slik at alle elever kom ut av skolen med mest mulig like resultater.
Da Hernes kom til makten tok han straks fatt på arbeidet med å utarbeide læreplaner med svært detaljerte angivelser av hva elevene skal lære. Det ble i en del lærermiljøer spøkt med at Hernes sitt ønske var å sitte på sitt kontor og til enhver tid vite hva elevene på de ulike trinn jobbet med. Nå er riktignok læreplanen ikke blitt så detaljert, men erfaringene med den nye læreplanen tyder så langt på at mange lærere ikke tør å elevene få påvirke mer av skolens innhold, de er rett og slett redde for å ikke komme igjennom alt som er listet opp i læreplanen.
Konsekvensene er at alle elever presses gjennom det samme innholdet på tross av ulike forutsetninger, interesser og motivasjon. Slik sett er likhetsidealet fortsatt dominerende i skolens praksis. Det vi trenger er en erkjennelse av at enhetsskolen må omdefineres fra likhet til likeverd. Det må skje både på ideologisk nivå og i praksis på den enkelte skole.
Likeverd og menneskeverd
Å gi elevene et likeverdig skoletilbud innebærer at deres behov og forutsetninger i større grad får legge premissene for skolens virksomhet. Likeverd er nært koblet til menneskeverd, og i et humanistisk samfunn som vi påberoper oss å ha, kan det vel ikke forsvares at menneskeverd knyttes til yteevne og prestasjoner, verken i skolen eller i storsamfunnet. Men det er nettopp slike koblinger vi foretar når elever med ulike forutsetninger stilles overfor de samme oppgaver og krav. Når vi setter likhet som ideal blir avvik fra likhetsnormen unormalt, og avstanden derfra til mindreverd er ikke lang. Derfor er det slik at det er i skolen at mange elever for første gang opplever nederlag og føler seg utilstrekkelige. For å si det med SV leder Kristin Halvorsen: når 20 prosent av elevene trenger spesialundervisning har vi ikke problemelever, men en problemskole.
I valgkampens innledende fase er det mye som tyder på at skole kommer til å bli sentralt i valgkampen, og i stedet for all verdens svada om at elevene ikke skal spytte og banne, trenger vi en debatt om hva vi vil med enhetsskolen. Enhetsskolen skriker på fornyelse, og fornyelsen må komme nedenfra, fra skolen selv. Er læreplanene en trussel mot læring? Fører lærernes rigide arbeidstidsbestemmelser til en statisk skole? Hvordan kan våre politikere legge til rette for at den enkelte skole gjøres i stand til å tilpasse undervisningen til den enkelte elev? Så langt har de politiske partiene tydeligvis trykket på repeatknappen. Arbeiderpartiet gnåler videre om den fortreffelige likhetsskolen som er sosialdemokratiets storstilte ingeniørprosjekt. Høyre skriker på flere privatskoler og mer karakterer og standardiserte prøver. Inge Lønning anklager Ap for en stalinistisk skolepolitikk, men glemmer i farten at dagens detaljstyrte læreplaner (som Høyre har velsignet) minner mye om gosplanene fra det gamle Sovjet, og at økt vekt på karakterer og standardiserte prøver er den beste garantien for en likhetsskole i beste stalinistisk ånd. Grunnlaget for karakterer og standardisering er jo nettopp at alle skal måles etter en felles målestokk, noe som står i direkte motsetning til tilpasning til den enkelte.
Tips til fornyelse
Slik jeg ser det har Høyre for lengst spilt seg ut over sidelinjen i skolepolitikken. For å si det med dagens ungdom: De har ingenting å melde! Derfor er mitt håp at de øvrige partiene (utenom Carl Ivars fotsoldater, de vil jo tilbake til begynnelsen av dette århundre) kan komme opp med noen nye tanker om hvordan vi kan forene enhetsskole med like muligheter og likeverd, slik at alle elever bedre kan få utnyttet sine evner. Noen tips skal de få med på veien:
- Ideologisk må dere ikke spørre hva den enkelte elev må gjøre for å passe inn i samfunnet, men hva den enkelte kan bidra med. Likeverd er viktigere enn likhet.
- Aksepter at ikke alle elever skal lære det samme, men at skolens hovedoppgave er å gi den enkelte elev gode muligheter til å utvikle sine sterke sider. Det gir et godt grunnlag for å skape læreglede, noe som er nødvendig når man skal lære om noe som i utgangspunktet ikke virker særlig interessant.
- Fristill skoler som ønsker å gå nye veier. Det betyr å oppheve fagplanene, og gi mulighet for forsøk med å gi lærerne mer fleksible arbeidstidsordninger.
- Ta initiativ til å etablere offentlige pilotskoler med et overordnet mandat: å skape en skole tilpasset den enkelte elevs behov og interesser.
- Støtt etableringen av et utviklingssenter sammensatt av radikale kjettere. Et slikt senter må ha som overordnet oppgave å støtte og hjelpe de lokale initiativene som kommer.
- Sett av midler lokalt i den enkelte kommune som den enkelte skole kan søke om når den ønsker å starte utviklingsprosjekter. Fremfor alt må skoler med initiativ og visjoner få økonomisk støtte og møte velvilje.
Enhetsskolen er på mange måter ved et veiskille. Dersom den skal bestå inn i et nytt århundre er det maktpåliggende at den fornyes nedenfra og innenfra. Når stadig flere foreldre ønsker å sende barna sine til privatskoler er det fordi de ønsker det beste for sine barn. Skal vi hindre en slik utvikling må den offentlige skole bli så god at ingen ser behovet for private alternativ.