Ofret av Skolen – Reddet av Fenglset
Dette er historien om katastrofen som kan ramme et barn når alle skolens onde makter slår til omkring det. For den norske skolen, ansett som relativt bra, rommer også onde makter som kan bli farlige fordi de ikke er synlige til hverdags. Mennesker i skolen opplever virkningene av dem og strever med det. Men noen må en gang ta tak i de onde maktene.
Her er en mor som forteller historien om sønnens og sin egen kamp mot skolen for å skape en framtid for den unge. Kampen går på i nærmere to årtier og fører til slutt fram til målet. Men dit når de først gjennom tragedien som fører til tap av et ungt liv og til tap av mange år i frihet for et annet. Den som skriver ned historien er Ellen Merethe Dunseth, mor til det ene offeret, han som til slutt nådde fram til et mål.
En kan nesten undre seg over hvor nøkternt hun beskriver det lange opprivende hendelsforløpet. Det skyldes nok at hun bygger på solide notater underveis. Dette blir derfor et sjeldent og solid dokument over hva konsekvensene kan bli når de onde makter i skolen får virke sammen over lang tid.
Det åpner en luke til livet i skolen slik tusenvis av barn kan oppleve det. Barn som mobbes dag ut og dag inn år ut og år inn uten at det fører til de store katastrofene som krever offentlighet. Vi hører sjelden om de foreldrene som gir tapt for den dampveivalsen av en øvrighet de kan møte. Det betyr uoverskuelige skader på enkeltmennesker som får sin selvtillit knekt i skolen uten at omgivelsene reagerer.
Vi på utsiden kan få et inntrykk av at nå har vi snakket så mye om mobbing, fått så mange kurs, hørt Konge og Statsminister i nyttårstaler ta opp problemet at nå er det vel slutt. Men mobbespøkelset vil stadig gå igjen inntil vi ser de onde makter i øynene. Vi må ikke tro at det er slutt før hvert eneste barn i vårt land er garantert frihet fra overgrep i skolen. Dit er det ennå langt.
Ellen Merethes gutt vokste opp i et miljø der mannlige slektninger drev med mange slags praktisk arbeid. «Allerede da han var ganske liten kunne jeg se at han hadde en «arbeidsmann i seg», skriver hun. «Han følte det som en mangelvare at praktisk, nevenyttig arbeid ikke var en del av hverdagen i barnehagen.»
Denne mangelen ble klarere ettersom han steg i klassene. Teorien var desto sterkere til stede. Han ble regnet som teorisvak. Bortimot hundre år etter at den amerikanske pedagogen Dewey formet sitt slagord «learning by doing», blir en elev som har behov for å «gjøre» først og så lære diskriminert i skolen. Gutten hadde andre egenskaper, han var stor og sterk og kunne tenne når han ble ertet.
Der var grunnlaget for et mobbeoffer:
Morsomt for andre å terge en som blir lett sinna – men de må alltid være flere på laget så de er trygge. Men når voksne kommer til, er det den som tar igjen mot ydmykelser som får skylden. Dette mønsteret festnet seg og Ellen Merethes gutt ble gjort til mobbeoffer for alle sine 8 år i grunnskolen.
Hennes kamp for sønnen begynner og hun beretter om uendelige rekker av nederlag overfor myndigheter av alle grader fra lærere til statsråd. Hun henvender seg etter hvert skriftlig til toppene over skolesystemet til statsråd og stortingsrepresentanter. Hun møter ikke bare kalde skuldre – men kalde eller varme – skuldrene fører ingen steder hen for gutten.
På ett punkt setter hun seg helt på tverke overfor systemet. Det er da pedagogisk psykologsk tjeneste tilbyr hennes gutt psykologhjelp slik at han kan motstå mobberne. Hun kan ikke og vil ikke forstå at offeret skal til psykolog mens plageånden skal gå fri. Det vil jo være å stemple offeret som syk. Dette har nok fått skolen til å oppfatte henne som høyst umedgjørlig. Men i det lange løp må denne holdningen ha medvirket til at hun greide å holde seg oppreist gjennom kampene.
Store deler av boken skildrer infame mobbemetoder – nesten en lærebok i variasjoner over temaene ydmykelser, fornærmelser. Så skjer det forferdelige: På en fest dukker en plageånd opp og terger det gamle mobbeofferet inntil han sprekker i raseri og slår til med et balltre.
Mobberen dør etter noen dager. Ellen Merethes gutt sitter i varetekt.
Rettssaker og fengsel følger.
Gutten er fremdeles når dette skrives i fengsel på siste året. Men merkelig er det at nå ser alt lysere ut. Nå kjenner han at han har en brukbar framtid foran seg. Gjennom fengselstiden har han fått utdanne seg til bilmekaniker og praktiserer nå på et verksted i fast jobb.
Men her ligger det forunderlige i denne historien: Den lille gutten som «hadde en arbeidsmann i seg» da han kom til skolen, han går der i 8 år uten å få utvikle seg der han hadde evner og lyst. Ingen spurte etter det han var flink til og han ble et mobbeoffer. Det skolen aldri greide å gi ham – det greide fengselet ! Men prisen var høy.
Denne boken gir oss en nær skildring av en mor som aldri gir seg overfor det store systemet, som kjemper sin kamp år ut og år inn for å hjelpe sitt barn. Det særegne ved henne er at hun ikke lar seg knekke. Selv ikke da tragedien slo til og foregår i full offentlighet. Derfor er hennes historie så spesiell og så viktig. Den må brukes til å avdekke hva som kan skje når alle de onde maktene slår til og hvordan mange små mennesker blir ofre i et foreldet og forlengst utjenlig system.
Den onde ånd som mest er synlig i denne historien er teoretiseringen av den allmenne skolen. Gudmund Hernes, far til undervisningsplanen som var gyldig inntil nylig, sa at den gjaldt fra «barnehagen til disputasen» Dette bærer Hernesskolen dypt preg av. Den skjulte mønsterplanen som styrer skolen blir at flest mulig skal nå til en doktorgrad. Dette bærer også skolen preg av: teori blir det viktigste – praktiske ferdigheter, fysisk aktivitet og estetiske virksomheter – kommer helt fra starten i bakgrunnen. Gutten i historien møter dette i barnehagen: praktisk nevenyttig arbeid var mangelvare. Hernes har fått viljen sin.
Denne linjen fortsetter gjennom hele skoleforløpet inntil vi har ca. 95 % som forsøker seg i videregående skole. 20 til 30 % faller da ut og danner en problemgruppe.
Skal vi ha en befolkning med doktorgradinnehavere som ikke kan bruke en hammer eller sy i en knapp? Vil det ikke da bli større behov for en gruppe som kan bruke verktøy?
Denne teoretiseringsmanien er en av de onde ånder som rir mennesker i skolen. Det er den som skaper så mange ofre. Ikke alltid mobbeofre. Men hvor mange som går ut av skolen med en knekk på selvtilliten, det vet vi for lite om.
Det er andre onde ånder. Det er årskullsinndelingen av undervisningen: Er du i den og den alder, skal du kunne det og det pensum. Det strider mot mye vi vet om modning, utvikling og læring. «Vokt oss för årskullsklassernas tyranni», sa Ellen Key, svensk filosof for mer enn hundre år siden.
Her i fortellingen møter vi også noen grelle sider av holdninger hos skolens folk. Eldgamle norske forhold til «øvrigheten» henger i. Aldri hadde Norge adel med stor betydning – isteden hadde vi embetsstanden. I omgang med «embetsstanden» av alle grader kan hvem som helst av oss bli i tvil om hvem som skal tjene hvem. I tvil om det virkelig er slik at enhver offentlig ansatt person er våre, publikums tjenere. Ellen Merethe Dunseth minner oss om at det skulle de være.
Vår lille skoleverden er ikke alene om å se kampen mot åndene som viktig. Det vitenskapelige nettstedet www.edge.org stilte ved nyttår i år spørsmål til en rekke forskere: Hva er din farligste vitenskapelige idè? Psykolog og forsker Robert C.Schank mener at skolen har vist seg å være så lite effektiv at den må erstattes av trygge steder der barn kan lære det de har lyst til. Skolen er strukturert på samme måte som for hundrevis av år siden, og bør slutte å fungere på den måten.
Robert C.Schank mener det er en farlig idè.
I så fall bør vi fatte mot og følge i Ellen Keys og Ellen Merethe Dunseths fotspor.
Oslo 27.mars 2007
Mosse Jørgensen
Opplysningene om www.edge.org er hentet fra tidsskriftet STEMMER nr.1 06 www.stemmer.no
Til Gyldendal Forlag Med denne eventuelle anmeldelse vil jeg ha sagt at det er av stor betydning at dette dokumentet blir trykt. Det er svært spesielt. Det har et nøkternt og etterrettelig inntrykk og har samtidig kvalitetsstempelet av levd liv. Alminnelige mennesker kan lese det.
Det oppveier mangfoldige forskningsrapporter.