Temaet var motivasjon.
Den gamle professoren var ekspert på motivasjon, må vite. Han var kommet for å undervise oss om emnet.
Vi unge som hørte på ham, satt med åpne sanser. Vi var alle klar over at på en skole med elever som selv skal bestemme når de vil lære, hva de vil lære og hvordan de vil lære det, der blir motivasjon et sentralt – for ikke å si fatalt begrep.
Professoren legger ut. Han tegner på professorers vis firkanter på den svarte tavla. Jammen har de en sånn gammel svart en på Nyskolen! Vi føler oss hensatt til vår egen skoletid – bortsett fra at vi er ekstremt motiverte.
Mellom firkantene tegner han streker på langs, på skråss og på tvers. Menneskeheten blir delt inn i kategorier når det gjelder å bli motivert og i måten vi anvender motivasjonen.
Tavla strakk ikke til. Den ble vasket for å gi plass til nye fikanter. Det endte med at vi var oppdelt i 4, eller var det 6 kategorier? Det er ganske morsomt det der – en slags selskapslek. Kryss av reaksjoner og finn ut hvem du er – hvem dine elever er. Få dem inn i rutene! Så kan du trygt levere kunnskapene.
Og hva så?
Ungdommen på tilhørerbenkene, hvorav undertegnede, fikk en følelse av tidsforskyvning. Var vi på samme kloden? Hva hadde firkantene med vårt arbeid for motivering å gjøre.
To innlegg fra ungdommen på tilhørerbenkene kastet heldigvis lys over fenomenet:
En mor sa: —-men så kommer det elever inn i klassen, som med sin måte å bli motivert, påvirker mange av de andre.
Vi følte oss litt mer tilbake i nåtiden. Men så etter at professoren hadde kastet krittet, kom de forløsende ordene – var de fra Ellen? Jo, men her på skolen har vi for tiden 48 kategorier! Nå var vi i vår egen tid – i vår egen skole.
Professoren visste tydeligvis ikke hvilken skole han var på.. To tidsaldre – to retninger innen pedagogikken møttes på vår lille skole. Så kan vi arbeide videre med å finne ut hva motivasjon er og hvordan lærere kan møte den. Vi vil at barna våre skal leve i et fellesskap med ansvar for hverandre. Men fellesskapet består av individer.