Dag Solstad i «25.septemberplassen» 1974
«Derfor kan man øyne en stor tragedie når man veit at hører Egil Nyland, når han f.eks. sitter i tøfler i en god stol foran TV-apparatet, til og med under tippekampen, at en bil harker, og ikke får starte, så stormer han ut av stua, i bare tøflene, villig til å yte all den hjelp han kan. Han er med på å skyve bilen bortover Blokkveien, så lenge bilføreren ønsker det, han legger alle krefter til, skyver på for om mulig å få bilen i gang igjen på den måten. Denne hjelpsomheten, å hjelpe til uten tanke på seg sjøl, på tippekampen som han elsker, den gir han faen i hvis det skjer noe utafor, som gjør at han trengs. Denne sansen for andre folk som han jo tross alt forakter, som han ikke trur på, hva kunne ikke den ha blitt brukt til? Hvilken ufattelig tragedie er det ikke at Egil Nyland, som nå en vårettermiddag i begynnelsen av mars, i bare tøfler, skyver en harkende bil bortover Blokkveien for om mulig å få den til å starte igjen, og ved rattet bilføreren, en vilt fremmed person, som Egil Nyland aldri har sett, men som han ofrer tippekampen i TV for å hjelpe, hvilken ufattelig tragedie er det ikke at Egil Nyland ikke kan bygge livet sitt på slike handlinger.»
Sånn skriver Dag Solstad i boka «25.septemberplassen» fra 1974.
Dag Solstad, mesteren i å snakke med små ord om de største saker, med få og svake adjektiver om det meste. Den suverene språklige minimalist. Her i denne boken, på dette stedet sted bruker han ord som TRAGEDIE – UFATTELIG TRAGEDIE om en hverdagshendelse. Det må bety at denne episoden handler om noe viktig i forfatterskapet. Den ufattelige tragedien er at denne mannen, skofabrikkarbeider Egil Nyland i Halden, med sin pasjon for motorer og sin trang og evne til å hjelpe, ikke kan bygge livet sitt på slike handlinger.
Tante Dagny
Tante Dagny var 80 år da hun døde i 1950 åra. Hun bodde hele livet på Grünerløkka, den gang et grått arbeiderstrøk i Oslo. Hun var eldst av 11 søsken. Som de aller fleste begynte hun i arbeid rett etter 7 års folkeskole og konfirmasjon.
Hun var dyktig og avanserte til kasserer i en stor butikk i Oslo sentrum. Der var hun resten av livet, bodde ugift sammen med ugifte søsken i samme leilighet på Løkka.
Hun levde et rikt liv og kom til å bety mye for mange. Dagny var et gjennomelskelig menneske med evne til å spre glede rundt seg. Kassa hennes sto midt i lokalet nær den store døra. Der etablerte Dagny sitt lille sosialkontor. Der sto svært ofte en eller flere fattige sjeler ved kassa, som ikke hadde noe å betale for, men som tvert i mot skulle hente noe hos Dagny. Og hun ga av sin store sjel, av og til også fra sin egen slunkne pengepung. Alle gikk med mer enn de hadde da de kom. For oss unge på bytur, som ofte gikk innom tante Dagny i kassa, kunne det være en skjennepreken over jåleri eller lettsindighet, alltid fornuftig og velfortjent og aldri uten tilsetning av oppmuntrende ord ut fra en ekte nysgjerrighet om hvordan det gikk oss. Alt i mens tante Dagny hele tiden tok imot penger og ga vekslepenger tilbake til butikkens kunder.
Tante Dagny er kanskje det gladeste og mest tilfredse menneske jeg har kjent. Om hun var lykkelig? Kanskje lykken er å få bygge sitt liv på det beste man har å gi til andre?
I alle fall er det en tragedie, som Solstad sier, for den som ikke får bruke det beste han har å gi til de andre.
Dette er det vi vil med skolen: Å la hvert menneske få utvikle de egenskaper, de talenter som de eier som best kan gi dem mulighet til å tjene andre. «Ingen av oss lever for oss selv» kunne være mottoet. Det som biskopen brukte som refreng i bryllupstalen til Märtha og Ari.
Alle eksisterende formålsparagrafer i offentlig skole innebærer dette. Men vi trenger en presisering og ikke minst en revisjon av innhold og metoder så de kommer i samsvar med formålet å utvikle de evner i hvert menneske som kan gi dem mulighet til å tjene andre.
Metoder
Sovjetpedagogen Anton Makarenko fikk i oppdrag å ta seg av en skare ville barn. Etter revolusjonen streifet hundretusener av ville barn omkring. De var foreldreløse og hjemløse og levde av å stjele og drepe.
Anton Makarenko fikk et forlatt og forfallent gods, noen få hjelpere og hundrevis av fillete, skabbete, lusete og sultne unger med kunnskaper som besto i å opprettholde livet fra dag til dag.
Tiden var 1920 åra, da pedagogikken internasjonalt var i sterk utvikling som nytt universitetsfag.
Det nye Sovjetstyret sverget til den nye pedagogikken med sans for barndommens betydning og frie utvikling av barnet. Makarenko var påvirket av tidens strømninger og prøvde dem på sine barn.
Samtidig var han tvunget til å dyrke opp det forfalne godset om de skulle få mat til å overleve. Elevene hadde ingen sans for, eller erfaring, med arbeid. Situasjonen ble umulig.
Da skjedde det at en av de større slampene sendte noen saftige ord mot Makarenko som hadde bedt ham arbeide. Makarenko eksploderte og sendte gutten i gulvet med et kjempeslag. Han skildrer selv hvordan han følte at verden falt sammen under ham. Handlingen slo grunnen vekk under alle idealer, både hans egne og samfunnets. Da reiser gutten seg ned et stort smil og sier: «Det der gjorde du rett i kamerat Anton». Gutten ble fra da av en sterk og betydningsfull medarbeider for Makarenko i arbeidet med å få alle med på å bygge opp et mønsterbruk. Fra da av brukte han metoder som han hentet ut fra sin fornuft og fra behovet for at barna skulle overleve.
Makarenko har skildret livet på godset i en bok med tittelen: Pedagogisk Poem.
Skolen må være et svar på samfunnets behov. Våre skolebarn lever ikke materielt sett i tilværelsens ytterkant. Vi trenger ikke Makarenkos middel. Men også vi må analysere den tiden skolen vår eksisterer i. Hva truer barna nå?
Kanskje er de verdiene som vi bygger samfunnet på i stor fare.
Det er merkelig hvor godt biskopens bryllupsord kan brukes i denne situasjonen, «Ingen av oss lever for oss selv».
Nylig fant noen kommunikasjonsrådgivere ut at ungdommen er totalt selvsentrerende i sin oppfatning av lykke. Det er ikke noe nytt. Slik svarer de meget unge alltid, for eksempel i skolestiler om «meg selv om 20 år». Det som er nytt, er kanskje at færre og færre kommer over dette stadiet. Mange tegn tyder på at individualismen betyr mer og mer, fellesskapet mindre og mindre.
Samfunnet er i stor fare. Viktige verdier kan falle sammen. Dersom fellesskapet forsvinner, kan det bety at jungelloven overtar: Den sterke har rett.
I vår tid må derfor skolens svar på samfunnets prekære behov bli: Bygg opp forståelsen av at ingen av oss lever for oss selv. Fordi så mange er i utdanning langt opp i moden alder, er det viktig at de under utdanningen får oppleve fellesskapet.
Konklusjon
Våre elever må få utvikle sine egne sterke sider til glede og nytte for seg selv og andre. Våre elever må få oppleve i dagliglivet på skolen, at hver enkelt er en viktig del av et fellesskap.