En sykepleier jeg kjente var ekspert på å få unger med næringsvegring til å spise. Hun forklarte hvordan hun greide det.
Jo – sa hun, først fortalte foreldrene om alle sine fortvilte knep. Fra det med en skje for faaar – en skje for mooor – en skje for bestemor osv., til den med maten som kom med modelltoget og stanset på stasjonen rett foran poden. Så spurte hun foreldrene: HAR DERE SAGT TIL`N AT`N SKAL SPISE?
Det hadde de ikke tenkt på. Så gjorde hun det, som regel med suksess. Nå lurer jeg på om det er sånn i mange ting. Vi sutrer og syter og rister av forargelse over den forferdelige ungdommen, men har vi egentlig sagt til dem hvordan vi håper at de skal være? Når ungene kommer til skolen etter sommerferien, og noen som kommer er helt nye, da flagger skolen. Det er vakkert at den gjør. Men flagger den sine verdier?
På én skole vet jeg, at velkomsttalen til de minste var at de måtte passe veeeldig godt på den fine blyanten de hadde fått. Og det var det. Men vi har jo noen verdier i formålsparagrafen vår. Kanskje vi burde fortelle elevene om dem av og til, for eksempel om høsten når de kommer. Vi som jamrer over at de skuffer oss, burde tenke over om vi egentlig forteller dem om våre forventninger. Vi kunne fortelle om det ansvar alle vi mennesker har for hverandre. Det kan sies tydelig for både små og store og passer for alle religioner. Det finnes en komité nå, satt sammen av folk fra mange trossamfunn som har begynt å snakke om menneskeforpliktelsene. Er det typisk for vår vestlige tankegang at vi bare snakker om menneskerettigheter, men ikke om forpliktelsene? Skal vi for eksempel fortelle elevene at vi mennesker er her for hverandre – ikke bar for oss sjøl alene?