Tidligere følte jeg, som lærer, at vi lagde skole for barna. Her lager vi en skole sammen med barna, sier rektor Ann-Marie Falkensjö ved Friskolan Säffle i Sverige. Mosse Jørgensen og Unn Christensen besøkte denne skolen en dag i november.
Av Unn Christensen
Friskolen i Säffle holder til i lokalene til en gammel, svær danserestaurant. «Nöjeshallen» sto det på taket av bygningen, som ligger i utkanten av byen. Vi kommer inn i en stort, åpent rom, og blir møtt med kaffe og småprat rundt bordet. Elever, lærere og foreldre har i fellesskap innredet den store salen og bygget små avlukker, hytter og rom der ulike aktiviteter foregår. Skolen startet høsten 1996 med 22 elever og to lærere. Friskolen i Saffle har nå 62 elever og åtte lærerstillinger. I det svenske skolesystemet er det slik at pengene følger elevene, så økonomien er avhengig av søkermassen. Det er gratis å gå på skolen selv om du velger å gå på en friskole. De startet med ungdomsskole nå i høst.
«Det beste er å bare ta inn noen få, kanskje to-tre elever, utenfra om gangen. De må bli vant til å snakke åpent om problemene,»sier rektor.
Skolemøte ved Säffle friskole
Samling
Noen ved bordet bestemmer at de vil ha en samling før maten, og ringer med en klokke. Alle kommer og setter seg i et oppbygget atrium under et tak laget av en fallskjerm. Gjestene blir presentert, og mange spørsmål blir stilt oss, alt fra om vi liker ormer til hvilket stjernetegn vi er født i. Hvordan er skolen i Norge? Spør noen av elevene, og vi stiller spørsmålet vi lengter etter å stille, hvordan de liker seg på denne skolen. Dan (14) sier det slik: «Det er godt å gå her. Friheten hjelper meg i fagene, og gjør det morsommere«. «Her arbeider vi med det vi synes er gøy,» sier en annen. Om de lærer noe? Vi lærer mye! De ramser opp: «Håndarbeid, sløyd, spansk…» En gutt sitter godt i armkroken til læreren. Etter en stund kommer Thomas og sier at maten er ferdig. På svenske skoler serverer de varm mat midt på dagen. Det gjør de også her, og vanligvis lager elevene mat sammen med Thomas. Men i dag er de største elevene på skolekino, og derfor har Thomas forberedt det meste alene. Barn og voksne spiser sammen. Det er rolig, og da jeg kommenterer det, sier en av lærerne at elevene ikke har behov for å bråke fordi de får lov til å utfolde seg hele tida. Mens elever fra andre skoler, som hun akkurat har møtt på skolekino, lagde et voldsomt leven på kinoen.
— Våre elever satte seg stille og rolig ned, de hadde ikke behov for å rase ut slik de elevene hadde på en skolen med streng disiplin. Da kommer den gode samtalen, nemlig: Hva er disiplin? Hva er læring? Hva er den gode skole? En elev sier det slik: «Her er det mitt ansvar å oppføre meg ordentlig, det er ingen voksen som står over meg og bestemmer hva jeg skal gjøre».
Mosse Jørgensen blir intervjuet til Säffle-
tidningen av Timmy og Ida, begge 12 år.
Fotball
Vi som de to siste årene har utarbeidet planer for en lignende skole i Norge, får stadig dette spørsmålet om «Hva hvis elevene bare vil sparke fotball?» Friskolen hadde noen få gutter som var der nå. Egentlig ville de bare sparke fotball. «La dem gjøre det, så får vi se hva som hender», sa rektor Ann-Marie rolig. Noen av lærerne er urolig for foreldrene. «La oss prate med foreldrene, guttene har jo god tid til å lære det de skal», sier rektor. Hun er skeptisk til at presset i skolen stadig flyttes ned i årsklassene. De må kunne noe når de begynner på gymnaset, men ikke tenkt på det nå… Hvorfor skal vi ha det så travelt med å studere?
Vi kommer inn på spørsmålet om dysleksi og arv: «Vi kommer ikke lenger enn de forventninger vi bærer med oss», sier Ann-Marie. I skoleplanen heter det:
Ø Barna skal ha det morsomt på skolen: Da lærer man lettere!
Ø Barna skal bruke alle sanser: Da lærer man lettere!
Ø Barna skal få arbeide med det de helst vil – da lærer man seg å ta ansvar, men: Man får aldri forstyrre andre!
Frihet, selvtillit og ansvar er viktige begreper i Friskolen, som også legger stor vekt på trygghet og fellesskap mellom barn i ulike aldre og mellom barn og voksne.
Kanskje kommer kongen?
Med stor forventning forteller de om planene for 7.desember på friskolen. Da skal de arrangere sin egen Nobelmiddag, utkledd som prinser og prinsesser, og med tre retters middag som foreldrene skal hjelpe til med å lage. Noen av barna skal være servitører, og på forhånd arrangerer skolen et tredagers valsekurs slik at de også kan svinge seg i dansen.
Vi har også invitert kongen, forteller elevene forventningsfullt. Dette er grunnen til at festen ikke arrangeres den 10.12. da den «riktige» Nobelfesten arrangeres, men tre dager før. Kanskje kongen er ledig den dagen? Alle elevene får en Nobelpris for noe: I maling, tegning, data eller pianospill, ja, i det de er spesielt dyktige i.
Det sosiale er viktigst
Her er det sosiale utrolig viktig, sier flere av lærerne, og rektor anslår at 70 prosent av den svenske læreplanen dreier seg om sosiale mål. Friskolen følger læreplanen for grunnskolen og har også en egen skoleplan.
Jeg kunne ikke tenkt meg en bedre arbeidsplass, sier en av lærerne. Det er viktig at de voksne trives på jobben for at det skal bli en god skole.
Lærerne er med på et landsomfattende dataprosjekt som elevene gjerne vil vite noe mer om. Rektor forteller: Vi har valgt å arbeide med mannlig og kvinnelig språk. På hvilken måte uttrykker menn og kvinner seg forskjellig, og hva endrer vi i språket etter hvert som…
Dessuten skal hele skolen ha et prosjekt der de bytter kjønn for en dag. Hvilke konsekvenser får det for språket? Snakker jenter og gutter forskjellig?
«Vi gjør alt»
Tor og Beatrice, som begge er ni år, viser oss rundt. De har ventet lenge nå. Fagene har stort sett egne rom. I salen står en gammeldags telefonkiosk. Det er elevenes kiosk, og dit kan foreldre ringe og gi en beskjed, eller barna kan ringe ut etter behov. Vi ser i tur og orden engelsk og fransk rom, musikkrom og rommet til 1. og 2.klasse. Vi ser også lærernes arbeidsrom og rektors kontorpult, men her er det ingen voksne. Bare to gutter, som slapper av med et gladiatorspill på data’n!
Her har vi kopimaskinen, sier Thor og viser oss hvordan den fungerer. Alle har engelsk også de aller minste, og de viser oss noe av materialet som ligger på engelskrommet. De har også noe som heter «enmannsrom», og der kan det være godt å trekke seg litt tilbake hvis noen har behov for det. Vi går fordi et vaskekott, og jeg spør om barna også vasker, eller om det er voksne som står for rengjøringen.
Vi gjør alt, sier Tor: Vasker, lager mat, har samling og lager avis. De viser oss syrommet, foto, tresløyd og en rekke andre kriker og kroker, og underveis kommer det fram at Tor bor i Åmål, som er like i nærheten. Det detter ut av meg at jeg har sett en film fra Åmål («Fucking Åmål»), og han sier kontant at «Det betyr jævla Åmål, ikke sant? Jeg liker ikke den filmen. Åmål er bra.»
Men han likte ikke skolen i Åmål. For han hadde funnet en stein som han mente var en dinosaurtann. Men læreren hadde sagt at det var en stein. «De har ikke fantasi», sier Tor.
Aldersblandete grupper
Eleven er delt inn i tre grupper med ca. 20 elever i hver på tvers av alder. To av gruppene har elever fra barnetrinnet, den tredje har elever utelukkende fra ungdomstrinnet. To lærere har ansvaret for hver gruppe, men alle voksne arbeider med alle barn, blir det sagt rundt bordet. Disse gruppene arbeider med praktiske oppgaver og med prosjekter på tvers av alder. En del av den øvrige undervisningen, for eksempel språk og matematikk, foregår i mer aldershomogene grupper.
To elever har fått i oppdrag å intervjue oss for Säffle-Tidningen, og spør blant annet Mosse Jørgensen om hva hun vil skrive om hvis hun skal utgi en ny bok. Jeg tror Mosse helst vil skrive om akkurat denne skolen, og hun spør de to elevene om hvorfor de begynte her.
Timmy (12) forteller at han ble mobbet på den gamle skolen og at han ikke skjønte hvorfor. «Jeg orket ikke at de skulle hakke på meg. Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, og jeg bestemte meg for å begynne her».
Foregår det mobbing på denne skolen? Timmy sier nei, mens Ida, på samme alder, svarer ja.
«Men hvis noe foregår, snakker vi om det med en gang. Da er det bare å innkalle til skolemøte, og så finner vi en løsning på problemet. Vi plinger til samling og tar det opp direkte. Det er det beste med hele skolen,» sier Timmy.
Stiftelse
Skolen er organisert som en stiftelse der skolens mål er formulert. De som ønsker en slik, kan søke hit. De som ønsker en helt annen skole for sine barn, har andre muligheter.
Jeg er allergisk mot foreldre som kommer inn i skolen og krever forandring fordi de er vant til å bli hørt, sier rektor og fortsetter:
Det er mye å si om starten, og jeg skal ikke gå i detaljer. Men våren før vi startet samlet vi elever, lærere og foreldre som ønsket en slik skole, og så skapte vi en åpen skoledag slik vi ønsket at den skulle fungere. Da vi startet opp om høsten, fikk vi masse møbler og utstyr, og satte i gang med å snekre og male. «Vi får se hva som hender», sa vi til hverandre. Barna hadde det kjempegøy. Når det oppsto noen problemer eller noen ønsket å ta noe opp i plenum, var det samling. Vi satt oss ned og diskuterte, og etter hvert oppsto det en rytme i dagen. Først ble det struktur på maten, for det ville alle ha. Etter hvert var det en som sa han ville lære matte eller lengtet etter en engelsk bok. En ville være med i en gruppe i engelsk, så ble det en engelskgruppe. Vi hadde mange samlinger, sier Ann-Marie Falkensjö og snakker om noe hun kaller «oppvaskklutsyndromet»: Lærerne var ofte best i klassen, og vil fortsatt være det. I mangel av tavle og kritt, griper de fatt i en oppvaskklut for å vise at de gjør noe. Men vi skal ikke overta ansvaret, men gi ansvaret tilbake til elevene. Det er lett å fokusere på egen innsats. Så sitter barna tilbake med kunnskap som de ikke har etterspurt.