Gunilla Granath har tilbragt ett semester på lærerhøgskolen. Boken er i all hovedsak lagt opp slik at leseren blir tatt med inn i en del av de hendelsene Gunilla tok del i som student. På lærerhøgskolen får vi innblikk i mange av de undervisningstimene hun har deltatt i. Det hun skriver om er som regel en blanding av hva lærere og studenter sier og gjør og Gunillas tanker omkring det de sier og gjør. I tillegg refererer hun fra flere ulike samtaler hun har med lærere og studenter.
Av Hans Christian Nes
I praksisopplæringen får vi som lesere både bli med inn i Gunilla sine timer og i timer som andre studenter har. Vi får også her en kombinasjon av Gunillas beskrivelser av hva som skjer, hennes tanker omkring det hun opplever samt samtaler med elever, øvingslærere, studenter og høgskolelærere som besøker studentene.
Sentrale tema
- Er det samsvar mellom de formulerte idealene og den praktiske utøvelsen av læreryrket?
- Lærer studentene å håndtere grupper?
- Hvordan får man folk til å tenke selvstendig?
- Får studentene øve seg på å takle konfrontasjoner?
- Får studentene redskaper til å lese spillet i en klasse, hirarkiske grupperinger, utstøttingsmekanismer o.l?
- Hvordan er sammenhengen mellom det sosiale miljøet og læringen i en skoleklasse?
- Beror den sosiale tafatheten i skolen på tilsvarende tafathet i lærerutdanningen?
- Hvilke kunnskapssyn har man i lærerhøgskolen?
- Hva lærer studentene mer enn selve fagkunnskapen i undervisningsfagene?
- Hvilke rollemodeller møter lærerstudentene i sin utdanning?
- Hvor sterk er påvirkningen fra høgskolen og hvor sterk er de etablerte skolekodene som studentene etter hvert blir plassert i?
- Hvordan er sammenhengen mellom studentrollen og lærerollen? Går man fra å være passiv og reproduserende til å skulle være aktiv og skapende?
Vurderinger
Gunilla Granath tar leseren med inn i konkrete situasjoner som gjør det mulig å ta stilling til sentrale spørsmål. Hennes sosialantropologiske tilnærming, som deltager og observatør, leder leseren inn i en virkelighet som er ekte og nær. Problemstillingene som blir belyst har i all hovedsak utspring i erfaringer som elever, studenter, øvingslærere og høgskolelærere har gjort. Sentrale pedagogiske og didaktiske spørsmål blir levende i møte med en praktisk virkelighet. Leseren utfordres til å tenke på bakgrunn av gode og livsnære beskrivelser av hva som faktisk foregår på de ulike læringsarenaene der Gunilla beveger seg. Noen ganger får vi se sammenhengen mellom hvordan studentene på den ene siden diskuterer hva som er viktig, og på den andre siden hva de gjør i praksis for å leve opp til de idealene de etter hvert har internalisert. Et hovedspørsmål, som er et gjennomgangstema i undervisningen, er i så måte hvordan man stimulerer og utfordrer barn og unge til å tenke selvstendig. Det virkelig interessante er når leseren får følge utvagte studenter i praksis og få innsikt i hva de gjør for å leve opp til dette idealet, og ikke minst studentenes egne vurderinger av egen praksis.
Gunilla har et språk som er både folkelig og faglig på en gang. Derfor er boken lettlest. På mange måter er det en indre sammenheng mellom det hun skriver om og det språklige uttrykket. F.eks så har hun evnen til å la ungdom komme til uttrykk gjennom sitt eget språk. Det blir ikke bare en voksen sin måte å fremstille ungdommenes tanker og handlinger på, man får en følelse av at det er levende ungdom som snakker rett fra leveren, om sine egne liv og det de er opptatt av.
Relevans
Er så boken relevant for den aktuelle norske utdanninngsdebatten? Til det vil jeg svare et uforbeholdent ja!
Gunilla behandler de universelle lærerutdanningsspørsmål med utgangspunkt i en praktisk virkelighet. Forholdet mellom teori og praksis. Balkaniseringen og revirtenkningen innenfor høgere utdanning. Forholdet mellom undervisning og læring. Reproduksjon versus selvstendig tenkning. Teoretisk læring versus erfaringslæring.
Svensk lærerutdanning er på noen områder forskjellig fra norsk lærerutdanning, men det dreier seg i hovedsak om organisering og kvalifisering. I Sverige tilbringer studentene først ett år på høgskolen, så to år på et universitet hvor de i hovedsak studerer undervisningsfag eller vitenskapsfag, før de avslutter med ett år på høgskolen. Praksis har de bare første og fjerde året. I tillegg kvalifiseres de ikke til å jobbe i hele grunnskolen og i alle fag. De spesialiserer seg mer både faglig og i forhold til hvilke årstrinn de skal jobbe med.
Mange studenter og lærere er kritiske til denne modellen. For det første reproduserer den balkaniseringen og revirtenkningen fra høgere utdanning ned i grunnskolen. Det vanskelig tverrfaglig arbeid fordi vitenskapsfagene danner utgangspunktet for skolens organisering og innhold. For det andre blir studentene for abstrakte i sin måte å tenke på etter to år på et universitet. De har problemer med å kommunisere faglig med barn og unge. På den andre siden setter studentene pris på at de får mer tid til å fordype seg i fagstoff de selv er interesserte i. Det er viktig for motivasjonen.
Mottakere
Gunilla skriver selv i innledningen at hun med sine bøker har ønsket å få foreldrene i tale. At de skal bli i stand til å forstå mer av det som skjer i den institusjonen som stjeler så mye tid fra deres barn. Likevel er det mer sannsynlig at lærerstudenter, øvingslærere og høgskolelærere vil bli de viktigste mottakergruppene. De er alle inngående behandlet i denne boken, og mye av det som beskrives kan danne utgangspunkt for gode samtaler om elevrollen, studentrollen, lærerrollen, skolen, lærerutdanningen, livet; og hva vi egentlig vil med det vi holder på med.
Ordfront forlag, Stockhom 1999
(Er ennå ikke gitt ut på norsk.)