I skoleutviklingens jungel – bruk machete!

En machete er en bredbladet, stor jungelkniv (inntil 80 cm langt blad). Den er brukt som universalredskap i Latin-Amerika og Vest-India. Det er på tide å ta den i bruk i norsk skoleutvikling.

Av Nils Otto Steen, lærer ved Røyse skole

Macheten blir blant annet brukt for å komme seg fram i jungelen. Man møter på store og små hindringer i form av trær og busker. Noen trær er store og må jobbes mye med. Andre steder møter man på mindre busker. Uansett – man kommer fremover, og bak noen av trærne finner man åpne flotte stier og sletter. Bildet viser forfatteren og innfødte medhjelpere i en kritisk situasjon i jungelen ved Røyse, Ringerike. 

nilsottosteen
Skoleutviklingens jungel
Dersom man skal drive skoleutvikling – en revolusjon innenfra – står man i utgangspunktet i en jungel av hindringer. Hindringer som kan være slitsomme å komme forbi. Jeg har på følelsen at mange også stopper der.

– Nei, dette treet var for stort, vi kommer ikke lenger, tenker de kanskje.

Deretter slår de leir. En koselig leir. Trygt og hyggelig. Men – hyggelig for hvem? Elevene, foreldrene, lærerne eller skolelederne? Og – er det egentlig så hyggelig? Kunne det ikke ha vært spennende å finne ut hva som befinner seg på den andre siden av trærne og videre innover bak jungelens mange hindringer?

Mitt råd er altså: Bruk machete! Møter dere på hindringer, kapp dem ned.

Timeplanen – et buskas?
Et buskas i norsk skole i dag, tror jeg har torner av ett eller annet slag. Det er timeplanen. Til det kjedsommelige grunner gode organisatoriske forslag på denne hindringen.

– Nei, det går ikke ved vår skole for det passer ikke inn i vår timeplan, vi har bare tre kvarter av det faget på mandager, kan være et eksempel på noen etter hvert klassiske uttalelser.

Bruk machetens fulle 80 centimeter! Hvem i all verden har bestemt at man skal ha en fastlagt timeplan inndelt i tre kvartes økter? Det er ikke meningen at elever skal tvinges ut og vekk fra en læringsaktivitet midt på dagen pga. en klokke.

I bakgrunnen av timeplanen, ligger arbeidstidsavtaler for lærere og annet pedagogisk personell. Dette er kanskje en større hindring enn elevenes timeplan? Et lite tre med voldsomt mange grener og blader? Pluss lærerorganisasjonene, som kanskje er en jungel for seg selv.

Kan noen gi meg bakgrunnen til begrepet «leseplikt»? Jeg har skjønt det sånn at det er den avmålte arbeidstiden du som lærer skal tilbringe sammen med elevene. Nå skal vi lærere få mer lønn mot at det skjer en kvalitetsforbedring i skolen. Denne forbedringen skal blant annet gå ut på at man skal ha mer tid sammen med elevene. Lærerorganisasjonene har gått med på en avtale om dette. Men – de forsikrer sine medlemmer om at det ikke skal føre til at rammen for «leseplikt» berørt (!).

Det er mulig jeg tråkker noen forferdelig på tærne nå, men kan vi ikke bruke machete her også? Hvorfor skal denne arbeidstida være så fordømt innviklet at man trenger et eget kurs for å forstå den? Kan vi ikke bare være på jobb og utnytte tida på best mulig måte? Sammen med elever, kolleger og ledelse? Til det beste for barnas læring, deres og vår egen trivsel?


Karaktersystemet – med kraftige røtter
Da Lilletun gikk ut med ønsket forsøk med karakterfrie ungdomsskoler, ble jeg utrolig glad. Jeg tenkte at det endelig skulle skje noe radikalt i norsk skole. Deretter ble det stille en lang stund, og jeg måtte lete etter informasjon om hva som skjedde. Jeg fikk tak i en nyhet om at en skole skulle gjøre et forsøk med å kutte ut karakterer i ungdomsskolen. I faget gym. I faget gym! I FAGET GYM!

Det er slik – i en jungel – at man ofte ikke ser helt hva som ligger bak hindringene man står overfor. Dette er igjen hele grunnen til at man skal gå løs på hindringene og fjerne dem.

Jeg sier ikke at man skal fjerne vurdering i skolen. Tvert om! Man bør få mye mer av det! Karaktersystemet er en form for vurdering som, slik jeg har oppfattet det, først og fremst skal tilfredsstille byråkratisk effektivitet i overgang mellom skoleslagene. På en måte har vi altså et vurderingssystem i ungdomsskolen og oppover, som har sitt utgangspunkt i å gjøre jobben lettere for noen som sitter på et kontor og skal behandle søknader!

Vær så snill, la oss ta frem machetene. La oss kappe ned det som står foran oss og finne et godt jordsmonn for et vurderingssystem som har sitt utgangspunkt ene og alene i barn og unges læring. Jeg har ikke svaret på hvordan dette skal være. Men – jeg er sikker på at karaktersystemet er så sementert i vår kultur, at det må fjernes for å få oss inn på bedre tanker.


Kultur – en egen jungel?
Kulturen – den vi ikke ser, men opplever ved selv å være midt i den – er kanskje en jungel i seg selv. Samtidig som norsk skole gjennom historien har utviklet en slags felles kultur, noe som folk flest forbinder med skole uavhengig av hvilken de har gått på, er det forskjellige kulturer skolene i mellom. Altså: Vi står overfor forskjellige jungler av hindringer. Noen er lettere fremkommelige enn andre.

Uansett – jeg tror kulturen kanskje er den hindringen vi trenger de største og skarpeste machetene for å komme frem igjennom. Her kreves et listig arbeid. Et arbeid som kan ta lang tid. Men – for all del, slå ikke leir! Vi må videre.

Grunnen til dette, er at kulturen er delt av mange og lenge. Den er grodd godt fast, og dessuten har den blitt vannet og stelt med opp igjennom tiden. Fra våre barneår blir vi indoktrinert i hvordan det er og skal være. Ta for eksempel barnesangen «Da klokka klang…». Allerede der blir vi opplært i at skolen har og skal ha ringeklokke. I moderne tid er nok skolen det eneste stedet hvor arbeidsdagen starter fordi en klokke har ringt. Det ringer for eksempel ikke inn til et styremøte i Orkla. Styremedlemmene møter til avtalt tidspunkt. Det er ikke verre. Ta frem machetene.


– Neimen, dette går jo ikke!
Jeg har bare streifet innom noen elementer i jungelen vi skal ferdes i. Det er mange flere trær og busker, også mange vi ikke vet om ennå. Likevel er det nettopp dette som gjør denne ekspedisjonen så spennende!

Det er kanskje noen som leser dette og tenker: – Neimen, dette går jo ikke!

Deretter tar de ned en stor bok fra bokhylla eller opp fra veska, og peker på ulike sider, punkter og mål. – Læreplanen sier jo at…, begynner de kanskje med en litt spørrende tone. Min oppfordring er: – Ta frem macheten. Bla frem til side 53. Kapp ut sidene frem til og med side 335.

Gå deretter sammen med elevene, foreldrene og kolleger hånd i hånd ut i et fantastisk landskap. Ha en riktig spennende tur!