Sist skrev jeg innstendig om å starte med en liten gruppe og finne ut om man virkelig har et felles utgangspunkt. Det gjør man jo best ved å studere Nyskolens teoretiske og praktiske opphav og diskutere det grundig. Hvis ikke denne plattformen er i orden, vil gruppen snart gå i oppløsning og bør oppløses jo før hvor bedre. Grunnlaget finne man ved først og fremst å følge med i hva som skjer på den virkelige skolen. Men så er det viktig å finne selve utgangspunktet. Heldigvis har vi en god og lettlest og nydelig bok om skolen som ga opphav til drømmen. Det er Aaron Falbels bok «Skolen eller livet»
Pedagogisk Psykologisk Forlag i Namsos. Den kan bestilles fra forlaget tlf. 74 27 52 18 eller i bokhandel. Vi har også kurs i vår pedagogikk. De er gratis. De gjentas når minst 8 deltakere har meldt seg (maks 12) Der går vi bakom drømmeskolen i historien.
La meg understreke at når man går videre ut fra den lille nødvendige kjernegruppe, er det nødvendig at man hele tiden holder fast ved grunnlaget. Det finnes etterlikninger både innenfor det offentlige systemet og i privatsektoren.
Det som kjennetegner vår skole er vekten på det menneskelige fellesskap i motsetning til den ekstreme individualisme som nå blir mer og mer fremherskende i våre samfunn.
Det neste skrittet
Det neste skrittet må selvsagt være å utvide gruppen.
Vi hadde en stund utvidet gruppen med munn til munn-metoden og holdt regelmessige møter. Det store skrittet ble at vi holdt et offentlig møte. Vi syntes vi så skolen nærme seg, og vi var mange nok til å ta fatt. Vi fant lokale i et område der vi mente skolen kunne komme til å ligge og så satte vi i gang med det som siden ble kalt «Røamøtet» Det ble en milepæl. Det var i våre øyne meget vellykket. Men det var et ganske stort arbeid som trengte mange deltakere. Vi averterte i lokalaviser og lot oss intervjue av gratisavisen for bydelen. Vi laget løpesedler og spredte i distriktet og brukte tilgjengelige oppslagstavler. Våre egne sørget for «kunstnerisk». Det var fin fiolinmusikk, men det viktigste var foredragsholderen. Det ble vår venn Ann Marie Falkensjø, rektor for vår søsterskole i Säffle. Vi serverte kaffe og kaker. Alle kakene var hjemmebakte av gruppa.
Som man vil se: Det kostet anstrengelser og penger.
Lokalet vi hadde lånt i bydelshuset var ikke stort, men det ble iallfall sprengt. Folk strømmet på. Mange satt på gulvet og sto i døra og langs veggene. Foredraget var nydelig og handlet om virkeligheten i en Nyskole. Mange hadde spørsmål og stemningen var høy.
Vi gikk hjem med lange lister over folk som hadde meldt sin interesse. Vi følte suksessen boble i blodet.
Resultatet ble absolutt en utvidelse av aktive deltakere, men sannsynligvis ikke i forhold til innsatsen. Det kostet en del i trykksaker, avertisementer og et skikkelig honorar og reisedekning til foredragsholder. Dessuten ganske mye forgjeves korrespondanse med interesserte som ikke kom førte til noe. Konklusjon: Åpne møter er absolutt en mulighet hvis man har penger og krefter. Men kanskje er det bedre å utvide gruppen på den langsomme munn til munn – måten som ikke koster så mye innsats av arbeid og penger, og vente med offentligheten til man har styrke arbeidsmessig og økonomisk. Ved den langsomme måten kan man også sikre solidariteten hos deltakerne etterhvert.
Andre muligheter
Vi brukte naturligvis sjanser som bød seg til å komme i offentlighetens lys. NRK P2 brukte oss, og der gjorde Sunniva sin glimrende debut som offenlig talskvinne for saken. Vi var flere ganger i Østlandssendingen. En spesiell opplevelse var da Sunniva snakket i P2 på direkten og jeg hørte henne i drosjeradioen mens jeg var på vei til Østlandssendinga for intervju. Men det viktigste var at NRK lagde et timesprogram om oss i serien Factor. Bitte Vadtvedt som laget det, forsto fullt ut hva vi mente. Det ble sendt på våren 2002 i beste sendetid.
Vi tok også imot invitasjoner til foredrag. Sunniva og jeg var på etterutdanningskurs for lærere
på Gardermoen. Der satt en kjempeforsamling og ble absolutt ikke glade for evangeliet vi brakte. Vi må veie på gullvekt hva vi skal påta oss av den typen opptreden.
Man må ellers selvsagt bruke alle muligheter til offentlighet. Folk må jo vite om oss. Men hovedproblemet er å gå i dybden uten å skremme vannet av folk.
Men det tar tid for en liten gruppe å bli lagt merke til: I dag 5.april 2005 rett før jeg satte meg for å skrive dette, ringte en JOURNALIST for å intervjue meg om noe feministgreier. Hun ante ikke noe om Nyskolens eksistens!!! Det som virkelig ville ha bragt oss fram i fokets bevissthet, ville vært en aldri så liten skandale som for eksempel at vi var finansiert av stoffomsetning eller spritsmugling. Vi er meget glade for at det ikke er skjedd. Vi har holdt vår sti ren
Det er klart at disse erfaringene som her er beskrevet blir annerledes nå når skolen er der. Men direkte kontakt med skolen må jo begrenses av hensyn til elevene. Dertil håper vi jo på etableringer også i deler av landet hvor direkte kontakt ikke er enkel.
Hvem?
Det kan være nyttig å se på hva slags mennesker som søker oss. Når det gjelder foreldre som vil ha sine barn i skolen, er tendensen tydelig. Det er unge intellektuelle, mange i studiesituasjon som utgjør et tydelig skikt. Vi har ikke gjort undersøkelser over den sosioøkonomiske bakgrunn for foreldrene, men det finnes variasjoner. Det som er sikkert er at vi ikke har tiltrukket den overklassen som antas å søke private skoler.
Vi vet hva vi ønsker. Det er et godt utvalg av vanlige folk som synes det vi gjør er fornuftig. Vi bør tenke over hvordan vi når dem. En grunn til at vi allerede har nådd mange av dem er at vi, takket være et utrolig godt arbeid fra skolens side, ligger meget lavt i pris. Styrelederen Sunniva Sandanger har vært mesteren for dette.
For å nå flere av dem må vi først og fremst drive skolen innenfor grensen av vanlig sunn fornuft. Vi må unngå ekstreme sprell i vår praksis. Men vi må også gjøre folk oppmerksomme på at vårt ønske er å bli et offentlig forsøk med full dekning. Det har som kjent vært praktisert før og «Offentlig friskole» er et begrep som har vært brukt av politikere. Det må selvsagt bety at vi ikke bare bevarer vår frihet, men også utvider den.
Når en kjernegruppe er dannet og er enige om den grunnleggende filosofi, kan de begynne å tenke på den virkelige skolen.
Da blir arbeidet lettere fordi det må rettes mot konkrete oppgaver. Men da gjelder det å holde fast i grunnfjellet. Mange farer lurer.
Kunsten å starte en Nyskole (Del 1)
Kunsten å starte en Nyskole (Del 2)
Neste: Kunsten å starte en Nyskole (Del 4)