Lorraine Monroe tilhører på nesten alle måter en annen verden enn min. Hun skriver om sin karriere som skoleadministrator. Om sine knalltøffe metoder. Om regler, uniformer, disiplin. Om konkurranse. Om hardkjør med personale og deres fagforening og med foreldre. Alt dette inngår i fortellingen om hvordan hun fikk en helt nedkjørt high-school i Harlem fram til å bli en mønsterskole når det gjaldt å gi storbyungdom en utdannelse.
For oss som strever med å innføre skoledemokrati, medbestemmelse, individuell utfoldelse og sosialt fellesskap og alt det andre vakre man kan drømme om i en god og levende skole, er det nesten skremmende å bli så revet med av Lorraines ville ferd som vi blir. Hun durer i vei med alt det motsatte av hva vi vil godta av oss selv. Og så lukker man boken fylt av inspirasjon, av glede og av begeistring. Og når vi kommer til sans og samling igjen, skjønner vi hva som er skjedd med oss. Vi er grepet langt inn i sjela av det som fyller hennes sjel. Det er en ubendig kjærlighet til barna. Vi føler med i hennes lidenskap: det å gi disse barna muligheten til et verdig liv – til å ta dem vekk fra et liv på gata.
Og dermed er vi ved et alvorlig og viktig spørsmål, av dem vi burde ha tid til å diskutere i Lære for Livet: Må vi innrette oppdragelse og undervisning etter hvem vi har med å gjøre? Er vi da prinsippløse værhaner ? Karaktersvake opportunister? Monroe gir svaret: Hvis du elsker de ungene du har fått ansvar for, bruker du alt du har for å gi dem et verdig liv, et rikt liv. Kanskje kan den diskusjonen få oss til å rydde opp i noen begreper som er gått i tull for oss. Er disiplin et onde som vi må ha minst mulig av? Kan krav være en konsekvens av kjærlighet? Kan hardt arbeid bli en kilde til glede? Det finnes mange spørsmål av den typen.
Når vi ikke ser denne skogen for bare trær, så kan det komme av at vi har så lett for å ikke se den forutsetningen som heter kjærlighet. Og den forutsetningen har lite rom i våre skoler der menneskene er så fjerne for hverandre. Monroes oppskrift er nærvær. Ledere skal synes og merkes hele tiden – lærere skal være nær til elevene. Inspirasjon skal gjennomsyre skolen via lederen til alle de ansatte og fra dem igjen til elevene. Alle skal vite at de andre vil dem vel. Enten vi underviser skoletrøtte, bortskjemte, blaserte barn av ressursrike foreldre, eller de som er ille ute i samfunnet vårt. Det er nærhet de og vi selv trenger. Det er fellesnevneren.
Lorraine Monroe: «Å lykkes mot alle odds. Om ledelse – i og utenfor klasserommet»
Praxis Forlag, 1998.