BAKGRUNN: Kan individualisme og solidaritet gå i spann, undrer Mosse Jørgensen i sin bok «Skoler jeg møtte». Her foregriper hun en grunntanke hos Ap når partiet formulerer sin politikk for det globaliserte informasjonssamfunnet, skriver Adresseavisens kommentator.
Av Tone Mørkved (tidl. publisert i Adresseavisen, 20.05.99)
Mosse Jørgensen har vært «en rød klut» gjennom store deler av sitt yrkesliv. Som en av initiativtakerne og den mest markante forgrunnsfiguren for Forsøksgymnaset fra 1967 har hun bekymret noen, mens mange andre er blitt sterkt provosert, ja rasende. Bekymringen har mest vært i de departementale kontorer, forargelsen har kommet fra politiske motstandere i pedagogikken og avvisningen har kommet fra begge hold. Mens atter andre, store sterke menn inklusive, får stjerneøyne og blir myke i stemmen når Mosse Jørgensen, deres Mosse, kommer på tale. Det er forbundsfellene – ikke minst gamle elever – som garantert teller mest for henne.
Som pensjonist er hun stadig en forgrunnsfigur, nå i nettverket «Lære for Livet», et gnagsår av en organisasjon som neppe noen gang kommer til å gi seg på at alle mennesker i utgangspunktet har lærelyst og vitebegjær, men som skolens organisering, samfunnets skolesyn og menneskesyn gjør en ulykksalig grundig jobb med å bryte ned.
For to år siden utga Mosse Jørgensen «Skoler jeg møtte». Boka er en selvbiografisk vandring gjennom samtlige av hennes livs skoler, fra egen skolestart på Vestheim pikeskole i 20-årenes Oslo, opp gjennom klassene på ulike skoler og den ikke helt selvsagte veien fram til universitetsutdannelse og pedagogisk seminar i voksen alder, etter flere år i yrkeslivet. Boka fortsetter gjennom hennes liv som lærer i tradisjonelt gymnas og ungdomsskole og i mer utradisjonelle skolesituasjoner med større frihet til å følge overbevisningen om at skole er et sted for møte mellom mennesker, der det skjer personlig utfoldelse og vekst.
Veksten blir satt i gang av elevenes egen nysgjerrighet på livet rundt seg og drives videre framover av elevenes egen lyst til å vite mer. Gjennom sitt eget engasjement kan læreren hjelpe elevene å se at de kan selv. Slik kan skolen bli et sted der elevene får svar på sine spørsmål de selv har stilt, og ikke et sted de lærer svarene på spørsmål andre har stilt. Det får konsekvenser for hele livet deres.
Boka er blitt et sterkt credo. Gjennom personlige erindringer forteller hun hvordan hennes pedagogiske syn er blitt formet – av egne jobberfaringer – men ikke minst av de inntrykk hun selv fikk som elev. I motsetning til mange selvbiografier der etterrasjonaliseringens ordnende prinsipp kan virke påtrengende, har Mosse Jørgensens erindringer et ekthetens preg. Når hun forteller at hun ble forelsket i skolen og viser hvordan og hvorfor forelskelsen ble til kjærlighet, er det selverfart dampende virkelighet. Gledene sorgene, skuffelsene, seirende nederlagene, erkjennelsene, og ikke minst ettertanken, legger hun fram for leseren.
Noen heltehistorie har hun ikke skrevet, heller ikke når det gjelder Forsøksgymnaset. Hun setter det inn i en linje som går tilbake til det moderne reformpedagogiske arbeidet som var i gang i Norge før krigen kom og brøt det over. At linjen ble brutt, forklarer hun bl.a. med at kald krig og Natomedlemsskap kom med mulig mistenkeliggjøring av alt som var «radikalt». Og ikke minst: Nazismen ødela forskningsmiljene som siden har hatt vanskelig for å komme seg igjen.
Forsøksgymnaset kom i gang høsten 1967 med offentlig støtte, og Mosse Jørgensen tenker tilbake på elever med opparbeidet frihetsbehov, utømmelig kontaktbehov og behov for selvstendighet. Hun husker lærere med mange slags motiver for å knytte seg til Forsøksgymnaset, entusiaster som ytet langt over hundre prosent og timelærere som kom og gikk. Til sammen var de et kollegium som aldri hadde tid til å sette seg ned og snakke om hva de drev med. De hadde nok å gjøre med å fekte seg fram fra dag til dag under den kritiske offentlighetens lyskastere.
Mosse Jørgensen tviler sterkt på politikere som sier at Forsøksgymnaset har hatt betydning for skoletenkningen her i landet. For den videregående skolen er ikke blitt forandret nedenfra, fra klasseromsgulvet der lærerne og elevene befinner seg, men ovenfra – med grabb. Mye positivt har nok individene tatt med seg fra Forsøksgymnaset. Men få har kjempet videre med skolereform i samme spor, og få, om noen, har kommet for å hjelpe når skolen har vært i fare.
Skolen erstattet konkurransens form for individualisme med en rikere og frodigere form. Men solidaritet og fellesskap var ikke på programmet, skriver Mosse Jørgensen, som spør om skolen har dyrket fram narsissisme. «Er demokrati og solidaritet motsatte verdier? Det er det visst ikke. Men solidaritet og individualisme – kan de møtes?» spør hun, og setter pekefingeren ikke bare på Forsøksgymnaset, men rett i magen på Arbeiderpartiets skoletenkning og den «tredje vei» inn i det 21. århundre, som Fafo nettopp lanserte. Formålsparagrafene i den offentlige skolen er det lite å si på. Men samfunnet rundt skolen vinner hver dag over skolens mål, mener hun. Det skjer fordi den offentlige skolen tar parti for samfunnet rundt på bekostning av barna. Konkurransekraften blir det egentlige målet, og innlæring av kunnskaper blir viktig for å nå målet. Fantasi og skaperkraft tar for lang tid og har for usikre prognoser når det gjelder innlæring av den kunnskapen som etterspørres.
Skolen har hittil alltid blitt slik det omgivende samfunn har behov for at den skal være. Det politiske debattmiljøet, og ikke minst det sosialdemokratiske, er i disse dager opptatt av hvordan man skal møte et globalisert informasjonssamfunn og frigjøre seg fra gamle sannheter som gjaldt for industrisamfunnets epoke. Også sosialdemokrater tenker nå på hvordan individuelle frihet kan forenes med solidaritet og ansvar for kollektivet.
Det kan se ut til at de har mye å lære av Mosse Jørgensen. Hun har tenkt tankene før på bakgrunn av egne barske erfaringer. Men når det kommer til stykket, er det som om det glipper for politikerne: Selv om samfunnet sårt trenger alt det kan få ut av befolkningens talent, som Gudmund Hernes uttrykte det i forbindelse med Reform 94, så kniper det med troen på at talentet virkelig kan komme fram på annen måte enn via styring etter faste planer og kvalitetssikring via effektmåling. Aps Per Kleppe snakker om å være tro mot målet, men utro mot midlene. Hittil har politikerne i liten grad tort det i skolepolitikken. Det vil kanskje lønne seg for politikerne og samfunnet å holde seg med noen boblende pedagogiske vanningshull også for fremtiden, ikke minst for å bli minnet om at mennesker er mer talentfulle ressurser som skal øke samfunnets konkurransekraft.
Det finnes pedagoger som vet at de må vente. Mosse Jørgensen er en av dem. Hun forteller hva Lære for Livet gjorde da organisasjonen mistet lokalene sine i sentrum. Den fant en «vertsorganisme» ved å bli skoleavdeling for Ungdom Mot Narkotika. Som en garvet og tålmodig revolusjonsgeneral oppsummerer hun: «Ungdom Mot Narkotika er blitt en overvintringsplass for Lære for Livet. Når bølgen av reformkrav stiger igjen, skal vi være der. For bølgene kommer – kunsten er å overleve mellom bølgeslagene.»
Og ganske riktig, Lære for Livet er der igjen: En rekke unge reformpedagoger – og Mosse Jørgensen. Med eget nettsted og e-postadresse.