Lett å tenke: de var så tjukke i hue i gamle dager. Så det gammeldagse lar vi ligge etter oss.
Den tanken kan være helt feil – stort sett var de ikke tjukkere i hue enn vi er. De kom faktisk på ett og annet fornuftig i gamle dager også ,og noe av det er blitt liggende gjemt og glemt etter dem.
For eksempel det å skrive opp dagens små og store begivenheter i en liten bok, en såkalt dagbok Det kan bidra til å knytte barnet til virkeligheten i samfunnet utenfor skolen. Vi fester tiden til papiret og kan slå tilbake og finne sammenhenger.I 3 klasse tror jeg det var at vi skrev «i dag giftet kronprins Olav seg med kronprinsesse Mârtha «
Min dagbok forsvant i en brann under krigen. Det vill vært utrolig morsomt å ha den i dag.
Tanken kan strekkes videre: min venninde Kerstin Bugge, bestemor på Stortingsplass og selv gammel lærer, mener at skoler bør ta opp nyheter. Hun er inne på noe viktig. Hver eneste dag er full av onde og gode, mest onde nyheter som svirrer rundt oss.Ofte undres man hvordan barn oppfatter dem. Mange av dem blir utvilsomt gående med halvbearbeidede ionntrykk fra en grusom verden.
For å ta de nærmeste dagene nå: En liten pike har vært holdt som fange i en kjeller i 8 år. Nå er hun sluppet fri. Unge mennesker er drept og hardt skadd i båtulykke i Oslofjorden. Fly styrter – noen ved terrorhandlinger. Land kriger mot hverandre ved nattlige bombinger av sivilbefolkninger, også på steder der nordmenn er på ferie. En pasient våkner under operasjon fordi det er brukt for lite narkose. Slik er det hele tiden. Hva tenker, hva føler barna? Hva sier barna til hverandre?
Mange barn har voksne å snakke med, alle har det ikke. Mange lærere snakker med barna om det. Flere gjør det sannsynligvis ikke. Det vil vel ligge nærmest til samfunnsfag, men for noen lærere vil det ligge nært uansett fag. Når tragedier rammer en enkelt skole, blir det tatt opp der.
Men dermed kan det bli til en holdning som Øverland beskriver: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»
Det kan gjøres til rutine å begynne dagen med kommentarer til de store eller små begivenhetene folk er opptatt av og fra det globale til det helt lokale – eller kanskje helst omvendt:
«I går kveld bestemte vårt bydelsutvalg at sykehjemmet skal få penger til turer for de gamle. Kanskje skal vi spørre om de har lyst til å komme på skolen vår en dag!» De lokale nyhetene er første skritt til de globale.
En annen dag om et TV-program som viser nøden i flyktningeleire – eller om jenta som var fange i 8 år – programmer som kanskje ligger og gnager i mange av barna. Men som mange barn skyver fra seg. Snakk om det etter beste evne, innrøm at du som lærer også kan komme til kort. Da kan du få luket ut de villeste og vanskeligste tankene hos noen.
Og så skal det skrives i dagboken. En eller noen få av de viktigste begivenhetene. Så kan vi slå tilbake og minnes – kanskje snakke om hvordan det gikk. Barna får trening i å skrive og formulere de konkrete sakene. Dette kan vanligvis gjøres på et kvarter om en ser bort fra de største begivenhetene. Dagbokskrivingen kan gå over en periode for eksempel omkring 12 års-alderen. Men å begynne dagen med det som «alle snakker om» kan ofte være en god måte å «samle» seg på og samtidig være en innfallsport til fagene.
Men det vitkigste: Å bli minnet på at vi lever i et samfunn og en verden som skolen vår er en del av! –
Til verdiene som ligger i vårt demokrati, vår kultur og vår dannelse ligger også skyld og ansvar for det som skjer i verden. Jens Bjørneboe sier det slik:
«Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Barna på Nyskolen lærer å bruket demokrati i praksis. Sammen med kunnskapene er det vårt håp at de bruker det til å gjøre verden til et bedre sted. Fra Strømsveien til flyktningeleirene.