I skolen har karakterer vært brukt som redskap for sammenligning. Jeg er en sterk motstander av karakterer i grunnskolen. I en obligatorisk skole har vi ikke lov til å tvinge elevene til å delta i daglige konkurranser, der vi vet at det er noen som alltid vinner og andre som alltid taper. Det skjer noe med selvoppfatningen hos barn som hver dag får beskjed om at de er tapere i forhold til de andre i klassen. De andre stilles mellom dem selv og livet. De skygger for det sanne bilde av en selv. De kobler ut de energiførende kreftene og blir apatiske, sløve, giddesløse. Eller de søker andre mestringsarenaer: veiene, narkotikamiljøet, den kriminelle gjengen.
Men hva med argumentet om at barna vil møte konkurransen senere i livet? For meg er argumentet like relevant som om man sa at barn burde gifte seg i seks-årsalderen. For de fleste gifter seg jo når de blir voksne.
Jeg tror konkurransen og sammenligningen lokker fram det verste i oss. Jeg vil ikke at skolen skal bidra til det. Barn må få lære mestring i forhold til seg selv og sine egne evner, ikke i forhold til andre. Ut fra egne forutsetninger må de kunne sette seg sine mål og virkeliggjøre sine drømmer.
Skolen skal være et sted for samarbeid – ikke sammenligning.
Inge Eidsvåg i boka «Læreren», Cappelen 2000.