Bok av Petter Peda, Direkteforlaget 2001
Er du smått nedfor, sur og sinna, trøtt og nedfor en dag, kan du unne deg et par timer til å lese denne boka.
En bokstavelig talt svart og mystisk bok. Den har for eksempel to forsider, men ingen bakside. Når du snur boka for lærere, får du opp boka for elever. De møtes på midten . Egentlig burde dette symbolisere at de to partene i skolens verden kan møtes på midten i en felles jammer over den institusjonen de lever i. Skjønt «jammer» er ikke et riktig ord. For begge bøkene er gjennomført tørrvittige. Innholdet er formet som gode råd til en gjennomsnittslærer og ditto elev.
Du får en flom av ondskapsfulle og levende portretter av kolleger, elever, situasjoner og fenomener som du utmerket godt kjenner. Og sånt appellerer jo til selve urhumoren i oss.
Titlene på kapitlene er apetittvekkende, som denne:
IKKE HA FOR HØYE FORVENTNINGER OG STYR SINNET DITT. ELEVENE ER OGSÅ MENNESKER OG NEMESIS ER NÅDELØS.
Kapitlet slutter etter påstander om hvordan en lærer kan utvikle seg, med dette:
«Nå er du i ferd med å utvikle deg til å bli lærer, en lærer av støpning, en lærer som overlever, som har guts og aggresjon og vilje til å la beinet vokse i nesa slik at ingen kan velte deg…. Lykke til! Du er fryktet ikke bare blant elevene, men også av andre handlingslammede eller forsiktige kolleger, folk som har gått med nesa i klut i årevis og ikke aner hvordan de skal komme gjennom skolehverdagen.
Men ikke glem at du er menneske også….Et menneske blant flere. Elevene er også mennesker, selv de med caps og mobiltelefoner og buksa nede på baken….Kanskje nettopp HAN blir direktør i næringslivets hovedorganisasjon en dag, eller formann i Oslo Høyre. Du skal ikke skue hunden på hårene. Salige Wergeland og Ibsen var ikke Guds beste elever. Ditt ettermæle som lærer kan fort bli ødelagt av en kjendis som står frem og husker nettopp DEG og drittkjeften din. Og da sitter du på sykehjemmet med stokk og er for gammel til å slå igjen….»
Om elevene: «Hvordan er det mulig å lære seg å sitte stille på en stol i tre år og samtidig være evig på hugget i påvente av det ene salige øyeblikk rektor Thorsen ønsker å evaluere en Det blir som Pavlovs hunder. De ble utsatt for et nådeløst krysspress, helt til de holdt på å bryte sammen. Helt til de lærte seg å leve med situasjonen. Lærerne kaller det skole, læring, pedagogikk. Andre kaller det avlæring og lydighetstrening.»
For elever har det vært svartebøker før denne. Er det noen som husker «Den lille røde for skoleelever» fra de glade 70-åra. Den anbefalte elevene bl.a. å sette seg godt inn i lover og reglemeter for å kjenne sine rettigheter og kunne bruke dem for eksempel i elevrådet. Her er også råd, men mer ondkspafulle. For eksempel;» lær deg litt om pedagogikkens historie om hva kloke folk har sagt om læring gjennom tidene». Noe av dette er kort fortalt i boka, med anbefaling om å bruke det på læreren. For eksempel problembasert læring, prosjektarbeid o.l.. De fleste lærere har prøvd å stoppe dette vannviddet med alle midler, sies det. «Tar du faget, tavla og krittet fra en gjennomsnittslærer, tar du samtidig livslykken fra ham eller henne. Det er ikke lett å miste kontrollen…..Å miste kontrollen for den jevne lærer kan sammenliknes med verdens undergang eller i beste fall et lite psykisk sammenbrudd.»
Også her er freske kapittelnavn: HUSK LIKEVEL AT LÆRERA STORT SETT HAR RETT –
DET ER INGEN PLIKT AT DU SKAL LIKE LÆRERA. HUSK DET! Et kapitel heter HVOR KOMMER LÆRERA FRA? Her kommer sosiologiske betraktninger: «Det finnes så å si ikke overklassemennesker ansatt i skoleverket ….. og den store arbeiderklassen er også så å si fraværende. ….. Arbeiderklassen i Norge har aldri likt det norske skoleverket. Det er ikke verdiene deres som bringes til torgs der. Det er for mye sitte-trening og etterplapring, for mye snillhet og sleske mekanismer ute og går …… Det er likevel eksotisk å tenke på at lærera rekrutteres fra den middelklassen som gikk ut av videregående eller det gamle gymnaset med de nestbeste karakterene. De flinkeste elevene er blitt leger, ingeniører, datafolk eller næringsdrivende. De ville aldri finne på å sette beina sine i en skole mer».
Jo – her kan man lære atskillig om sosiologi og om ironi. Det siste er jo mangelvare i skolen sies det.
Det kunne vær fint om lærere og ungdom kunne lese fra hver sin side av boka, og som sagt møtes på midten og finne ut av felles interesser. Men til det tror jeg den lille gamle var mer egnet.
Og hvorfor skifter Petter Peda språk fra lærerdelen til elevdelen. Vil han innsmigre seg hos elevene ved å bruke det som han antar er deres språk? Det tror jeg bare gjør det vanskeligere å møtes på midten.
Men en humringsstund med «de andres» svakheter, kan skolemennesker gjerne unne seg.