Mer fra grunnfjellet
Det er to nummer siden jeg begynte på å skrive om GRUNNFJELLET for vår pedagogikk, Peter Petersens egen bok fra 1933. Det tok tid å komme videre, blant annet fordi 2 sider i manus manglet og måtte ettersendes fra Tyskland.
To spørsmål reiste seg da jeg begynte å lese. Trenger vi etiketter og slagord på vår pedagogikk? Peter Petersen, skaperen av Jenaplanen hadde nok den tvilen, for han skylder på to ivrige engelske damer som først brukte navnet Jenaplan. Spørsmålet reiste jeg i forrige artikkel.
Spørsmålet er ikke blitt lettere ved videre lesning. Det blir bare klarere for meg at om vi må ha etiketter, må vi alltid minne om innholdet. Først og fremst fordi det nettopp er en egenskap ved denne pedagogikken at den ikke skal stivne. Den skal eksistere i forhold til det samfunn den er omgitt av, men med noen faste holdepunkter. Det faste er søskengruppene og den elevinitierte læringen og så en målsetting som Petersen typisk formulerer i et spørsmål: «Hur skal den undervisningsmiljö vara beskaffad, i vilken og genom vilken en människa kan fullkomna sin individualitet til en personlighet ?»
En annen grunn til å ikke å lage en etikett, er det som Ola Stafseng sier i sitt doktorarbeid Den historiske konstruksjon av moderne ungdom fra 1996 om nettopp denne pedagogikken:
«…det er noe sørgelig at Jenaplanen, når den overhodet kommer med i framstillingene, beskrives sammen med andre svært interessante skoleforsøk fra ulike kanter av verden. For dette forsøket atskiller seg fra andre eksperimenter og forsøk gjennom en kontinuerlig, kritisk analyse av forholdene mellom de pedagogiske forsøk og de sosiologiske vilkår for å lykkes eller mislykkes. Jenaplanen bygde ikke på et isolert pedagogisk overmot, men på en usedvanlig bred samfunnsanalyse.»
For oss er det nødvendig å ha et navn på den skolen vi ønsker. Er begrepet fellesskapsskole et bra navn? Giske foreslo det selv ved tiltredelsen som undervisningsminister at dette navnet skulle avløse begrepet enhetsskole.
Det virker som mer enn et tilfelle at Petersens eget ord for dette var Gemeinschaftsschule som betyr akkurat fellesskapsskole.
De første kildene til den skoleformen han skapte, fant Peter Petersen i studiene av det som kaltes landuppfostringshem. Det svarer omtrent til det vi kaller leirskoler. Når barna kom ut i naturen ble undervisningen påvirket på en helt spesiell måte: naturen ble læremester.
I denne tid med begynnende opprør mot den herbartske bokskolen, fant han også skoler i Hamburg «livsgemenskapsskoler» som var tilpasset det egenartede folkelige sosiale arbeidsmiljø. Dette var i begynnelsen av 1920-åra. Så i 1924 ble han leder av en forsøksskole som var knyttet til universitetet i Jena der han var professor i pedagogikk.
Det var her han utformet sin spesielle skoleform.
Den første og største delen av boken hans handler om hans tenkning og filosofi omkring oppvekst og utvikling. Dette vil jeg skrive mer om i seinere utgaver av siden vår. Her vil jeg ta opp det spørsmålet som hele tiden under lesningen har vært brennende: Hvordan forholder Peter Petersens skole fra 1924 seg til den pedagogikken vi kjenner fra Friskole 70 (Ryparken Lilleskole), den som har vært mønster for min tenkning om skole fram til de siste år, da jeg oppdaget Jenapedagogikken gjennom Ola Stafsengs doktorarbeid og nylig gjennom internettkontakt med skoler i Mellom-Europa.
Så langt som jeg til nå er kommet i dette studiet, finner jeg ingen tvil om at de grunnleggende tankene og den grunnleggende praksis er felles. De må komme fra samme rot. Men jeg aner en forskjell som kan komme av at de to typene kanskje er på forskjellige utviklingstrinn.
Det virker nokså klart at de tyske og nederlandske skolene er mer styrte enn den danske og kanskje også Sudbury Valley School ved Boston. De er oppdelt i grupper bestående av 2-3 årstrinn, som i fådelte norske skoler. De har nokså stramme ukeplaner. Nye elever begynner samtidig om høsten. Og det virker som om skolemøter ikke finnes.
Men for oss som vil starte i Norge, kan det være bra å ha noen forskjellige modeller å gripe til.
Som sagt, dette er bare anelser foreløpig. Det er nødvendig å gå dypere inn i saken. Det kan helst gjøres ved å reise og se. Jeg var nesten på vei til Nederland nå, men de kunne ikke ta imot på kort varsel. Til høsten må mange av oss nedover. Vi er hjertelig velkomne.
Konsekvensen av mine studier foreløpig er at jeg har ringt til Aaron Falbel som skrev «Skolen eller livet» og bedt om et eksemplar av hans original på engelsk. Den vil jeg prøve å få min hollandske venn til å lese.
Det ser ut til at lesingen av Peter Petersens bok vil føre til en artikkelserie. Mer om hans filosofi i neste utgave.
(usikker dato)