Min venn Pjotr er en forløper for Nyskolen. Han bor for tiden i Nederland. Det har han gjort i mange år. Av og til får han hjemlengsel. Da ringer han til en av oss vennene i Norge. Når telefonen fra Pjotr kommer – da er det bare å finne en god stol og sette seg til rette. En samtale med Pjotr tar aldri under en time – noen ganger opp mot to.
Pjotr er utrolig lærd på utrolig mange områder. Han har også en klisterhukommelse hvor det er nokså tilfeldig hva som festner seg. En gang imellom er det skjære gullkorn. Det var for eksempel Pjotr i telefonen som i sin tid formulerte en av våre grunnsetninger for Nyskolen: DEN STORE MISFORSTÅELSEN AT BARN IKKE HAR LYST TIL Å LÆRE.
Pjotr sier han ble utvist av fokeskolen i Oslo fordi han skulket så fælt. Når han skulket, tilbrakte han tiden på Deichmans bibliotek hvor han valgte sin litteratur, på Tøyen museum, i Nasjonalgalleriet, på brygga eller andre spennende steder i byen. Slik er han slags pioner for selvinitiert læring og en forløper for Nyskolen. Det har han fortsatt med og er blitt så utrolig lærd og derfor uhyre morsom å snakke med når han nå snart er 60.
I en sånn lang og innholdsrik stund forleden, var en av gullkornene denne historien fra Bjørneboes tid som lærer på Steinerskolen i Oslo. For da Pjotr ble utvist i 4.klasse, begynte han på Sreinerskolen og kom i den klassen som Jens Bjørneboe ledet i 7 år. (Det ble slutt på skulkingen)
Jens kommer inn i klassen og sier: I dag skal vi arbeide med et dikt. Det er på 27 vers. Jeg har laget et sammendrag av diktet som jeg vil lese for dere før vi begynner.
Diktet var ERLKØNIG av Goethe. Det handler om en far som rider gjennom skogen om natten med sin dødssyke sønn i armen. Han må nå fram til en som han vet kan helbrede sønnen.
Bjøreboes resymè var i virkelighteten det siste verset som forteller at hesten med far og sønn traver vilt gjennom natten i skogen. Så kommer de fram. I armene hans lå barnet dødt.
De av dere som ikke vil være med på å lese hele diktet, kan gå ut. Resten blir, sa Jens Bjørneboe.
Ikke èn elev gikk ut!
Mitt spørsmål til dere som leser dettte:
Hører dette inn under selvinitiert læring? eller kan det tvert imot regnes som mentalt press av verste sort?
På Nyskolen foregår kontinuerlig en diskusjon om alle nyansene mellom tvangslæring til absolutt frivillighet. Rektor Ellen sier at elever kommer for eksempel ikke spontant på at nå vil jeg jammen lære om «parallellforskyvning» eller andre finesser fra fagplanene. Selv en nyskole må skyve på.
Lærelysten må ha stimulans om den skal være i nærheten av kravene vil lovte departementet å fylle.
Kom an lesere, hvis dere har tanker om dette. Dette er en samtale som foregår kontinuerlig på skolen vår. Innspill utenfra gjør godt.
p.s. Pjotr heter ikke Pjotr egentlig. Det er mitt private navn på ham.