I dag rotet jeg gjennom en pappeske med min fars gamle skolebøker. Blant tema som trigonometri, bokføring og matematikk fant jeg noe overraskende boken «Rett Arbeidsmåte i Folkeskulen» av Nils Hauge – gul i papiret, gammel i sproget og datert 1947. «Hva er dette for slags bok da?» var min første tanke, og jeg og slo opp på en tilfeldig side; «Ein lærar kan aldri verta det same for borna som far og mor. Men han kan gjera mykje til at borna kjenner seg glade og trygge saman med han. Det er om å gjera at borna får ei kjensle av at dei på skulen har det mest mogeleg som heime og kan kjenna seg trygge, og læraren kjem aldri seinare så nær barnet som i det fyrste skuleår. (…) Skal borna trivast og verta glade i å gå på skulen, lyt ein skifta arbeid ofte og ikkje bry seg så nøye om timeplanen. Ein bør taka stutte timar og lange friminuttar den fyrste tida.«
«Tja, slett ikke så dumt sagt det der,» tenkte jeg og slo opp i forordet for å prøve å finne ut mer om denne boken. Og jeg ble om mulig ennå mer forbauset; «Det er den nye skulen, arbeidsskulen, vi freistar å setje i verk. Vi vil bort frå den gamle bok- og kunnskapsskulen og legg vinn på å få bort mest mogeleg av utanbokslæring og leksepugg. Borna må ikkje verte nedleste med heimearbeid, men få høve til å vera born, få tid til å leika og arbeida med det dei har interesse for.«
«Amen,» tenkte jeg.
Denne boken var ment som en rettledning for lærerskolestudenter og yngre lærere i folkeskolen – og det altså i 1947. I forordet fant jeg også et sitat av Olav Schulstad: «.. en skole hvor elevene så vidt mulig tilegner seg stoffet ved eget, aktivt arbeid, som kan være selvstendig eller utført ved hjelp av læreren, og hvor de får bruke sitt initiativ under ansvar for både det arbeid de utfører enkeltvis, og for fellesarbeidet.«
Tolket man kanskje disse sitatene annerledes i 1947 enn det man gjør i dag? Uansett syns jeg de avdekker et syn på barn og læring som vi kan samles om også i 2008…. Hva brukte man de 61 årene til?