Niels Chr. Geelmuyden i artikkel «Flinkhetens forbannelse» i Prosa nr. 299
«Det er kommet meg for øre at man nå for tiden må ha høyere snittkarakter for å bli journalist enn for å bli lege. Bare flinkhetens pliktoppfyllende stratum av fremskredne strebere innvilges opptak. Mennesker som alltid har gjort hva som forventes, så uklanderlig og objektivt de formår. Innslag av levende liv og utenomfaglige lidenskaper har av den grunn vært bratt avtagende i journaliststanden de senere år.»
I møte med det umålbare vet utdannede mennesker sjelden hva de skal foreta seg.
«Det fortærende med flinkheten er at den alltid arbeider ut fra et skjema. Flinkheten har på et eller annet tidspunkt lært seg en oppskrift, og gjentar denne i monoton uendelighet. For flinkheten tror alltid at det finnes en riktig løsning. Det lærte flinkheten på skolen.Men livet har ikke noen løsning. Derfor har flinkheten alltid vært rådløs i møte med livet. Panisk søker den å tildekke de opplevelser og erfaringer som er uforklarlige, ubeleilige eller selvavslørende. For flinkhten vil alltid vise seg fra sin beste side. Herunder pynter den ikke bare på seg selv. Den pynter på virkeligheten.»
«Her (i journalistikken) – som på de fleste andre felter av menneskelivet – har flinkheten en avlivende virkning på det endelige resultat. Flinkheten klipper det levende vekk fra uttrykket.»
«Generelt er jeg overbevist om at all utdannelse hemmer fantasien og dristigheten. Jeg lider selv av høy utdannelse.»