Av Jostein Strømmen.
Summerhill er navnet på en omstridt friskole i England. Skolen har med sitt radikale syn på oppdragelse vakt både harme og begeistring, like siden den ble startet 1921. Det finnes i dag mellom 25 og 30 barneskoler som driver etter samme prinsipp som Summerhill. Ingen av disse er i Norge. Mot slutten av seksti-tallet ble Summerhill et begrep også i den norske skoledebatten. Blant annet har skolen vært et forbilde for Forsøksgymnaset i Oslo. Summerhill har også vært inspirasjonskilden til en rekke forsøk med elevdemokrati i den offentlige skolen. I mai 2000 reiste Carl Erik Nielsen og jeg (begge studenter ved Rudolf Steinerhøyskolen) av sted for å oppleve fenomenet Summerhill.
Det er grytidlig morgen i London. Vi står på Liverpool Street stasjon og snart skal vi dra med toget til Ipswich, hvor vi så skal bytte tog og dra videre til Saxsmudham. En halv time senere suser vi gjennom Englands grønne landskap, disen ligger tykk og trolsk over det hele. Vi er på vei til den engang så kjente Summerhill; skolen ligger i landsbyen Leiston en tjue minutters busstur fra Saxsmudham.
Summerhill ble grunnlagt av den skotske pedagogen A. S. Neill (født 1883). Allerede som ung lærer praktiserte Neill sine idealer om frihet, i en skotsk landsbyskole. Om denne delen av hans liv kan man lese i «En lærers logbog» fra 1915, og fortsettelsen i «En lærer er blivet fyret» fra 1919.
I 1921 var Neill med på å grunnlegge en internasjonal skole i Dresden. Om tiden forut for dette, kan man lese om i «En lærer i tvivl» fra 1920. Men på grunn av den politiske situasjonen i Tyskland, måtte Neill i 1924 flytte sin del av skolen til Østerrike. Her lå den en kort tid, før den flyttet videre til England, og byen Lyme Regis i Dorset. Lyme Regis er en by full av bakketopper, og det er fra skolehuset her at Neill hentet navnet Summerhill. I 1927 ble skolen flyttet på ny, til der hvor den er i dag. Navnet Summerhill tok Neill med seg, selv om skolen nå ble liggende midt ute på en stor slette. A. S. Neill drev selv skolen frem til ca 1970, men virket der helt frem til sin død i 1973. Best kjent er Neill og skolen hans gjennom boken «Summerhill» fra 1960 (på norsk i 1965, Pax forlag). På omslaget av boken kan man lese følgende beskrivelse av skolen:
«De 70 elevene mellom 5 og 16 år lever i fullstendig frihet, de kan være borte fra skoletimer når de vil, og de har ingen lekser. Men de lærer, de blir selvstendige og utvikler sin egenart. De vedtar selv de lover som skal gjelde for skolen, de blir ansvarsbevisste på en sunn måte, uten tabuer og frykt. Summerhill er et vitnesbyrd om en stor lærers tro på det frie, selvstendige og fremfor alt lykkelige menneske».
Det er mange spørsmål som reiser seg i meg, når jeg nå er på vei til Summerhill. Er skolen hva den en gang var? Og hva var den? Hadde de kanskje rett, disse som sa at Summerhill var avhengig av Neill? Og hva med alle dem som i dag hevder at Neill tok feil, har disse rett?
I Leiston står vi snart foran en lang, halvannen meter høy og gammel teglstensmur; over den bugner det av store grønne tær, fuglene synger, solen har trengt bort disen og himmelen er blå. Bortgjemt bak muren og trærne ligger Summerhill. På forhånd har vi fått vite at vi må melde vår ankomst til skolens kontor. Kontoret viser seg å være et lite hus som også inneholder et klasserom. Utenfor står det en stor plakat pålydende, «eksamen, vær stille!» Vi går inn, og der treffer vi to voksne og ett barn opptatt i en lavmælt diskusjon. Jeg melder vår ankomst. Dessverre litt høylytt, så jeg blir straks hysjet på, med et stort og vennlig smil av dem der inne.
Claire som kontordamen heter, forteller oss at hun har ordnet det slik at en gutt som heter Jake skal vise oss rundt på skolen (det var visst hans uke til å ta seg av besøkende). Utenfor setter vi oss på en benk for å vente på han, men han dukker ikke opp. Det går mange voksne og barn forbi oss. Alle er blide og høflige, og når de får høre at vi venter på Jake, så farer de av sted for å finne ham. Etter litt tid kommer tre jenter i ti-elleveårsalderen, de hilser smilende på oss, i sin forbifart til kontoret. Mens de er inne på kontoret, får vi fra en av lærerne greie på at Jake kommer litt senere. Forsinkelsen skyldes at det også skulle komme et dansk lærerektepar som Jake ønsket å vise rundt samtidig med oss. Fem minutter senere kommer pikene ut igjen. Den bakerste av dem smeller døren hardt i, og pådrar seg straks kjeft fra de andre to, med henvisning til eksamensoppslaget.
Så dukker Jake opp sammen med danskene. Han er en høy slank gutt på seksten, og det er tydelig at det ikke er første gang han viser noen rundt på skolen sin. Han fører an mot hovedbygningen, et stort gammelt slitt murhus. Det første værelset vi kommer inn i har et bordtennisbord midt på gulvet. Veggene er fulle av merker og spor etter over 70 år med barnlig aktivitet. Rommet er skolens forsamlingssted, og blir brukt til alt fra møter til diskotek. Jake viser oss spesielt oppslagstavlen i hjørnet av værelset, hvor skolens reglement, timeplaner og møteinnkallinger henger.
Skolereglementet er noe for seg selv, og det er med et glimt i øyet at vår omviser kan fortelle at de har over 220 regler å forholde seg til. Jake er fullstendig klar over at mange tror at det hersker den fullstendige tøylesløshet ved skolen. Men han legger hurtig til at det dreier seg om alt fra brannforskrifter til gamle sovende regler. Det er derfor slettes ikke så strengt som det først kan høres ut til. Det mest merkverdige med disse skolereglene er nå likevel ikke antallet, men som før nevnt, at det er barna selv som har laget dem.
Så til timeplanen. Den er fremdeles slik Neill ønsket, med møteplikt bare for lærerne. Barna kan se på oppslagstavlen hvilken undervisning som foregår til en hver tid, og ut i fra dette velge om de ønsker å delta i timene eller ikke. En av fordelene ved systemet er at lærerne må være svært gode, for at barna skal dukke opp (ifølge A. S. Neill selv). Det inntrykk jeg senere fikk, var imidlertid et annet. Barna, og da særlig de store, møtte til undervisningen selv om den noen ganger var middelmådig. Årsaken må ligge i at frivillighet øker toleransen ovenfor undervisningen.
Det neste rommet vi kommer til er biblioteket. Her sitter tre gutter i ti- elleveårsalderen og ser på en undervisningsfilm. Jake spør de om det er greit at vi får komme inn, og det er det. Biblioteket er sparsommelig utstyrt, med en gammel sofa, noen bokhyller og et par stoler. I bokhyllene er det ganske få bøker, mens det er et noe bedre utvalg av undervisningsfilmer. Jake forklarer det snevre utvalget av bøker og utstyr med at biblioteket er helt nytt.
Jeg får nå lyst til å fortelle litt om denne Jake, for han er virkelig en bemerkelsesverdig gutt. Ansiktet er åpent og levende, øynene klare og engasjerte. Kroppen er avslappet, nærmest henslengt, og har noe svært mykt over seg, som på en katt. Det er ingenting av den keitethet og sløvhet man ofte finner hos ungdom på hans alder. Jake kommer egentlig fra et land i Sentral-Europa, men har bodd de siste fem årene på Summerhill. Når vi spør ham om hvorfor han begynte på skolen, kan han fortelle om gjengproblemer, rasisme og kriminalitet ved skolen i hjemlandet. Det var Jakes mor som opprinnelig hadde sendt han til Summerhill. Hun var en forhenværende lærerinne som i sin tid var blitt presset ut av hjemlandets offentlige skole på grunn av sin tro på frihet. Jake var for øvrig meget bestemt på hva han skulle bli når han ble voksen. Yrket han hadde bestemt seg for var snekker, og han arbeidet fire dager i uken sammen med en lokal håndverker for å oppnå dette. Det var tydelig å se at trearbeid var noe han brant for. Den siste arbeidsdagen i uken fulgte Jake et av undervisningsfagene ved skolen. I tillegg til alt dette, hadde han også tatt på seg ansvaret for å vise rundt besøkende på skolen, slik som nå.
Vi går ut igjen av biblioteket og videre til tegneverkstedet. Rommet er overfylt av rot, redskaper og alskens finurligheter. Rundt et stort bord sitter mange barn i alle aldrer, ivrig opptatt med maling, tegning og klipping. Jeg legger spesielt merke til en tolvårig gutt som tegner på et bilde av en konge. Han er meget dyktig. Det er ingen lærer tilstede, likefullt hersker det en forbausende arbeidsro. Det må her sies at verkstedet alltid stod åpent, og at barna benyttet det svært flittig på egenhånd. Jeg vil legge til at det også ble gitt undervisning i faget for de som ønsket dette. Det neste stedet Jake viser oss er TV-rommet. Værelset er lite, og inneholder bare en slitt sofagruppe og et fjernsynsapparat. Det er ingen barn tilstede, og på de tre dagene jeg var ved skolen så jeg ikke at værelset var i bruk en eneste gang. Jeg tror simpelthen at barna var for opptatt med annet, slik at de ikke hadde særlig tid å kaste bort på fjernsynet.
Skolens sparsommelige og slitte møblering er et kapittel for seg. Dårlig økonomi var nok en av forklaringene, men langt viktigere er den ideologi at inventaret i et hus med barn skal tåle deres lek og utfoldelse. Videre går vi forbi kjøkkenet og kantinen, og ut på baksiden av huset. Her kommer vi til et langt enetasjes murhus som inneholder forskjellige klasserom. Lengst borte fra oss øker huset til to etasjer. Her bor de minste barna, og her har de klasserom. Men før vi går dit, vil Jake vise oss snekkerverkstedet. Det ligger i et annet og mindre murhus, tett opptil hovedbygningen. Utenfor ligger det slengt en mengde sykler, innenfor er det et yrende liv. Barna snekrer, hamrer og skrur på de forskjelligste ting. En liten asiatisk pike har laget de nydeligste små trebokser på en dreiebenk. En gutt holder på med å skifte hjul på et skateboard, mens en annen snekrer på en hylle. Det hersker også her den største selvdisiplin og arbeidsglede.
Så til de små. Det yngste barnet som går på skolen er en fem år gammel gutt fra Asia. Det var guttens mor som hadde sendt ham til Summerhill, slik at han skulle slippe unna skolevesenet i hjemlandet. I de første ukene på skolen hadde moren bodd her sammen med ham, men nå var hun dratt. Gutten så til tross for dette ut som om han trivdes utmerket.
Det går i dag 60 barn på Summerhill, av disse bor 53 på skolen, resten kommer fra landsbyen like ved. De yngste av barna, som er i alderen fem til ni, bor sammen med noen voksne de kaller husforeldre. Disse husforeldrene har som oppgave å gi den hjelp og kjærlighet små barn trenger. De mellomste barna, som er i aldersgruppen ti til tretten, bor i andre etasje av hovedbygningen. Barna var i det Neill kalte «gangsteralderen», og trengte derfor et sted for seg selv. Disse mellomste barna har også husforeldre. Fjorten- til sekstenåringene derimot, bor helt for seg selv, i noen husvogner bak hovedbygningen. Jake fortalte at hver av ungdommene hadde sin spesielle voksne å gå til om de trengte hjelp.
Jake viser oss så resten av bygningene på stedet. De består av mange små og mellomstore hus, inneholdende alt fra japansk- til musikkundervisning. I et lite hus var det naturfag, i et annet dramarom og rullebrettrampe. Bak en hekk står noen campingvogner, de ble brukt til lærerboliger.
Utearealet rundt skolen er stort og innholdsrikt. Foran hovedbygningen står en totempæle, mellom noen trær et gigantisk sjakkbrett. Bak småbarnas hus er det en kjøkkenhage. Skolen har egen fotballbane, en noe overgrodd tennisbane og et skogholt som barna brukte til sykling, lek og hyttebygging. På gressletten mellom husene befant nok allikevel stedets mest populære aktivitet seg; en liten rullebrettrampe som barna hadde bygget selv. Denne rampen var i konstant bruk av barn i alle aldre. Snart kunne en lang sekstenåring gutt seile som en pendel på den, snart en liten syvårig pike, og så var det noen andres tur. Skolen hadde også et svømmebasseng. Det lå godt skjermet fra omgivelsene, jeg tror grunnen var at man praktiserte nakenbading. I tillegg til alt dette vil jeg også nevne ett av de største bøketrær jeg noen gang har sett. Dette treet bar det treffende navnet » The Big Beech Tree» og barna brukte det til klatring. Men det var strenge regler for bruken av det. For eksempel kunne ingen under 12 år få lov til å klatre. Grenene var så høyt oppe, og så tykke at det ville være vanskelig å holde seg fast. Videre var det ikke lov for noen å klatre i regnvær, grenene var da glatte. En annen regel gjaldt besøkende, for heller ikke vi fikk lov til å klatre i treet. Jake selv derimot hadde vært til topps flere ganger. Han hadde også falt ned en gang, men var kommet fra det uten skader. I det hele tatt kunne han fortelle at det var svært sjelden noen ved skolen skadet seg. De var vant til å være ute, og i bevegelse.
Vår rundtur med Jake blir avsluttet med en kopp te og et spørsmål om vi kunne tenke oss å delta på skolemøtet neste dag. Riktignok må han gi et lite forbehold, om at også de andre barna ønsker å la oss delta, men han tror helt sikkert at dette skal gå greit. Vi takker med glede ja til tilbudet, og selvfølgelig også for omvisningen.
Dagen etter blir vi sittende utenfor hovedbygningen og vente på at de der inne holder avstemming over om vi fikk lov til å observere møtet deres. Men vi er ikke alene, for skolen har mange besøkende denne dagen. Det var tre barn som kanskje skulle begynne der, og barnas foreldre, noen skolefolk, en økologisk bonde, samt et menneske som oppfører seg som en journalist.
Så får vi komme inn. Rommet som i går var tomt, er nå fylt av barn og voksne i alle aldrer. De sitter i ring langsmed de eldgamle brune treveggene. Værelset er ganske mørkt, veggene stjeler mye lys. Bare borte ved den ene langveggen hvor solen slipper inn gjennom høye vinduer, er det virkelig lyst.
På Summerhill er det to typer møter, ett på tirsdager og ett på fredager. Tirsdagsmøtene tar opp konflikter mellom individene i skolesamfunnet. Fredagsmøtene omhandler hvilke lover og regler som skal gjelde på skolen. Det er ingen møteplikt, likevel er rommet fullt av barn. Grunnen er at det som foregår på møtene betyr noe for den enkelte. For her er det ingen som har mer å si enn andre, den 7 år gamle piken har like store rettigheter som læreren på 70. Forklaringen på at det bare er 60 elever ved skolen, er den at Neill mente et selvstyre ikke ville fungere med flere en 60-70 barn.
Jeg har selv opplevd forskjellige varianter av klasseråd, elevmøter og demokrati, men aldri har noen av dem fungert. Når jeg nå møter Summerhill, forstår jeg hvorfor. Disse tidligere møtene har alltid hatt noe halvveis, delvis eller ’på liksom’ over seg. Dette ’på liksom’ sanser barna et eller annet sted dypt i sjelen, og resultatet blir ubehag og motstand mot hele narrespillet. Skal man bedrive elevdemokrati, så kan det ikke gjøres på liksom, slik at de voksne alltid har det siste ordet. Dette står nå helt klart for meg. Men tilbake til Summerhill. Her var iallfall ingenting på liksom, og møtet jeg fikk være med på skulle vise seg å vare i timesvis. Siden det var tirsdag, omhandlet dagens møte konflikter mellom skolens innbyggere. Ta som eksempel adferden til den fjortenårige gutten som ble tatt opp på møtet av en jevnaldrende pike. Ved to anledninger hadde han puffet på og plaget henne. Hun på sin side advarte ham om at han kom til å bli brakt opp på møtet hvis han ikke ga seg. Men isteden for å gi seg, hadde gutten begynt å gå lange, demonstrative omveier rundt henne hver gang de møttes. Denne saken ble hurtig løst. Gutten bad piken pent om unnskyldning og lovte aldri å gjøre det mer, (han rødmet litt i det samme).
En annen sak som ble tatt opp, var om den nye gutten som hadde forsuret sine omgivelser med spydige bemerkninger og hatefull atferd. Det hører med til historien at gutten ikke hadde gått på skole før, selv om han nå var 14 år. Denne saken vakte diskusjon. En del av barna forsvarte gutten iherdig. De mente han på grunn av den manglende skolegangen aldri hadde fått muligheten til å bli sosial. Alle burde det – for vise forståelse for at det var vanskelig for ham, som var ny, å være omgjengelig. Noen av barna som forsvarte ham, kjente seg nok igjen i guttens oppførsel fra sin egen tid som ny ved skolen. Den andre gruppen av barn syntes slett ikke at manglende skolegang var noen god unnskyld-ning. Tvert imot, de mente at han var heldig som hadde sluppet unna, og at dette var et fortrinn i det sosiale. Denne argumentasjonen var også tydelig basert på egen erfaring. Diskusjonen endte med at de fleste fant ut at de egentlig ikke visste hvordan han hadde hatt det før. Saken kom så opp til avstemming. Noen mente at gutten burde straffes med trekk i lommepengene, andre at han skulle få en advarsel. Den siste gruppen sa at de burde la det hele gå for denne gang. Resultatet ble en advarsel, hvilket innebar en klar beskjed om å ta seg sammen, i alles påhør.
Hva så med de små barna, tvinger man ikke dem til for tidlig ansvar på disse møtene? Dette må da være skadelig! Jeg mener nei. Deltagelsen på møtene var fullstendig frivillig, og småbarna els-ket å være med. De satt med store øyne og fulgte med på alt som foregikk. Møtet fungerer der-for som den beste naturlige autoritet små barn kan ha. De lyttet til og hadde de store barna og de voksne som forbilder og helter. På denne måten satte samfunnet de nødvendige grenser, sam-tidig som fraværet av påtvunget autoritet gjorde det mulig for barna å stå fritt i sin egen utvikling. Det at mennesket i sin barndom gjennomlever hele menneskehetens utvikling, ble på denne måten ivaretatt med det største alvor. For det er bare ved frihet at et barn kommer seg helt og uskadet videre. Med en gang man forsøker å forsere utviklingen ved å tvinge barna til å være noe de ikke er, risikerer man at deler av livskreftene blir sittende fast i fortiden. Dette er forklaringen på at fortidens følelser så ofte gjør seg gjeldende hos voksne. La meg ta et eksempel: Syv- til elleveårsalderen tilsvarer den perioden i menneskehetens utviklingshistorie der man ser de første spirene til et primitivt samfunnsliv. Summerhill gav ved sin frihet muligheten til å bli kjent med denne nye gruppefølelsen på en sunn og harmonisk måte. Dette står i en klar kontrast til den skole hvor autoriteten er påtvunget. Med en påtvunget autoritet kommer barnas gryende gruppefølelse alltid til å være rettet mot de voksne. Det som skaper samhold i skoleklassene kan lett bli hat til lærerne. Mens frykten for straff kan bli det som skaper disiplin og moral. Resultatet er ofte at barnet som voksen får en ytre moral som kun oppstår i nærværet av tvang eller frykt.
Nå vel, møtet varte og rakk. I motsetning til småbarna som tok seg en tur ut når det ble for mye, ble vi sittende hele tiden. Så da det til sist kom en pause, dro vi trette hjem til vår «bed and breakfast».
Neste dag var vi så heldige å få en liten prat med skolens rektor, Zoe Readhead. Hun er en travel kvinne på litt over femti, og datter av A. S. Neill. Det var med stor glede i stemmen at Zoe kun-ne fortelle at Summerhill hadde vunnet en rettssak som engelske myndigheter hadde anlagt mot dem. Myndighetene hadde prøvd å få slutt på barnas innflytelse ved skolen. De hadde forlangt tvungen undervisning, gode karakterer og kjønnsdelte toaletter. Det hadde blitt satt av to uker til saken i rettsvesenet, men skolen vant på alle punker etter bare to dager. Myndighetene hadde da ikke flere argumenter tilbake. Summerhill på sin side hadde bl. a. dokumentert at det gikk bra med deres elever senere i livet.
Jeg vil også fortelle om en av de andre lærerne ved skolen, en mann i slutten av sekstiårene. Det første jeg tenkte da jeg møtte ham, var at nå hadde jeg funnet den rette til å fortelle meg om Summerhill før og nå. Men jeg måtte flire av meg selv da han fortalte at han bare hadde jobbet der i to år. Likevel skulle det vise seg at jeg hadde funnet den rette, for mannen hadde hatt barna sine gående ved skolen en gang på sekstitallet. Når jeg spurte han om det var noen forskjell på Summerhill før og nå, svarte han at skolen for det meste var den samme, og at de forskjellene som fantes, skyldes tiden. Som eksempel på dette fortalte han at barna på sekstitallet spilte fot-ballkamper med de klærne de stod og gikk i, mens de i dag brukte fotballdrakter. Tiden ja. Det var vår siste dag på skolen og hjemreisen stod for døren.
Steinerskolen har lært meg at man må bygge en undervisning ut fra en erkjennelse av barnets utvikling. Mitt møte med Summerhill har lært meg at en erkjennelse av barnet og dets utvikling innebærer at man må gi det frihet. Begge deler er like viktig og riktig. Jeg mener derfor at fremtidens skole bør kombinere dem.
Til sist vil jeg rette en takk til Summerhill-barna. En sunnere, mer levende og lykkelig barneflokk skal man lete lenge etter!
Navnet Jake er oppdiktet av anonymitetshensyn. Det henvises noen steder til utsagn av Neill i teksten, og disse utsagnene kan man finne i bøkene «Summerhill» fra 1960 og «Spørsmål om Summerhill» fra 1967. Det finnes i dag foreldre i Norge som forsøker å drive hjemmeundervisning etter prinsippene fra Summerhill.