Du spør om jeg ikke synes KULTURMEDARBEIDER er en god betegnelse på en lærer. Visst synes jeg det. En lærer er en kulturmedarbeider. Til høsten blir du kulturmedarbeider. Det er jeg glad for på dine vegne og på vegne av den skolen som får deg som lærer.
Av Sofie Guru
Ingen er vel mer kulturmedarbeider enn læreren. Det måtte da være førskolelæreren. Det som først blir plantet i barnesinnet sitter dypest og lengst. Men læreren er i alle fall den nest viktigste, og med det største ansvar for kulturarven.
Og nettopp kulturMEDarbeider er fint. For læreren skal samarbeide med heimen – det står i formålsparagrafen. Han samarbeider også med andre gode krefter i samfunnet. Hvordan forholder læreren seg til de mindre gode kreftene i samfunnet? Det er et spørsmål. som en kulturmedarbeider må stille seg. I bunnen av vår kultur ligger noen verdier som han må forholde seg til. Hvilke verdier skal han flagge? Hvilke skal han motarbeide? Er forakt for svakhet, grådighet, uhederlighet, ansvarsfraskrivelse for medmennesker og samfunnet noe som en kulturarbeider må vise en holdning til?
En lærer formidler holdninger enten han vil eller ikke. Verdiene våre vises hele tiden i ordene og handlingene våre. Og unger er ekstra gode på å fornemme dem. Så skal vi gi verdier videre gjennom pensum og fag. Ingen fabelaktige vitenskapelig uttenkte metoder kan erstatte en lærer som selv har glede av den kulturen han formidler. Derfor mener jeg at læreryrket forutsetter at man dyrker og utvikler sine egne interesseområder og at man bruker seg selv og sine områder i samværet med barna.
Når jeg sier at jeg er glad på vegne av den skolen som får deg som lærer, er det fordi jeg mener du har noen grunnleggende og vesentlige egenskaper og holdninger som vil gjøre deg til en virkelig kulturmedarbeider. Du er det jeg kaller et fint menneske. Det bygger jeg på at jeg har sett at du er dine venners venn, du er redelig og ordentlig. Du tenker godt om mennesker.. Du har en glad optimisme og tro på at mye kan gå bra. Og så tror jeg du er noe så gammeldags og nesten glemt som SNILL. Det går nesten ikke an å ta det ordet i sin munn. Så jeg kan godt si du har evnen til empati, det lyder liksom litt fiksere. Hva du enn kaller det, så er det altoverskyggende vesentlig for en som skal formidle verden til barn.
For noen av barna vil du være den eneste kulturmedarbeider. Jeg kjenner ikke til alt hva du driver med. Men jeg har forstått at du er sterkt interessert i musikk og at du også spiller selv. Dessverre har jeg aldri hørt deg spille. Jeg vet du gløder for faget ditt, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Det passer godt sammen med musikk. Kanskje er det motsetninger som utfyller hverandre. Musikken er ett av de vesentligste elementer i kulturarven. Du har vel i det hele noen musiske sider. Slike sider av deg selv må du også bruke i skolen.
Jon Roar Bjørkvold har en liten historie i sin bok «Skilpaddens sang» om en lektor som er den store muntrasjonsråden på alle lærerfester – men en fryktelig tørrpinn i timene hvor han skal formidle fag. Så forteller Jon Roar hva som skjer når han begynner å bruke sine talenter i timene. Å være hele seg i kontakten med elevene. Det er en vidunderlig historie og den er sann.
På Friskole 70 i København spurte de alle lærere som skulle begynne der om hva de kunne. Og da mente de utenom undervisningsfagene. De mente at lærere skal være hele mennesker i samvær med barna. Jeg skulle ønske du ville ta med deg dine gode verdier, dine fine egenskaper og dine musiske sider inn i kulturmedarbeidervirksomheten. Jeg mener at det du aller mest får bruk for, vil bli dine medmenneskelige egenskaper, de som ligger i bunnen av begrepet dannelse: Din evne til empati, til innlevelse og omsorg.
En kjent sweitsisk psykolog, Alice Miller, har sagt at når et ungt menneske har det vanskelig, kan det noen ganger være bare en utstrakt hånd fra en voksen som skal til for å hjelpe. Det mennesket vil ofte være en lærer. For noen unge er læreren den eneste voksne som er nær. Det har jeg selv opplevd både som elev og som lærer. En slik lærer blir du. Og det vil gi deg selv mer enn noe annet i livet og i yrket.
Men også gjennom fagene kan og skal du gi elevene dine innhold i tilværelsen. Jeg tror at hvert eneste skolefag har si egen etikk. I mine fag, sanfunnsfag og norsk, står det klart for meg. I samfunnsfaget ønsket jeg at elevene gjennom faget skulle forstå hvorfor verden er som den er akkurat NÅ. I dag, og da mener jeg i dag den 26.mai 2000, ville jeg kanskje snakket om lønnsforhandlingene og fortalt on hvordan det i det hele tatt ble mulig for arbeidsfolk å forhandle om lønn og hvorfor det vant fram gjennom kamp. Og ikke minst hva kampen kostet. Alltid ville jeg si fra om «løgnene» i lærebøkene når det for eksempel står: Kvinnene FIKK stemmerett i 1913. Fikk de den? Hvis jeg skulle lære elever at Semmelweiss oppdaget årsaken til barselfeber, da ville jeg fortelle om at kampen mot fordommene før han fikk godtatt oppdagelsen, kostet ham livet. Og jeg ville stille spørsmålet om hvor mange kvinner som døde i barselseng etter at han gjorde sin oppdagelse.
I min tid sto nazisme og kommunisme under samme kapitel i læreboka: Diktatur. Det sto ingenting om det historisk forskjellige utgangspunktet. Mest av alt ligger etikken i dette faget i at man forteller om menneskelige lidelser i krig. Vi lærer elevene om årstall på det og det slag, vi lærer dem når atombomben falt slik og at det gjorde slutt på krigen. Men hva enkeltmennesker opplever, tier vi om. Det står ikke i lærebøkene.
Å føre unge mennesker inn i diktningens verden skal være en måte å utvide deres horisont, gi dem forståelse av mennesker, av skjønnhet, av virkeligheten. Det kan gjøre livet rikere. Da må vi også vise dem at diktningen gjelder dem selv og deres eget liv. At for eksempel Kiellands «Gift» også handler om skolen i dag. At Peer Gynts kamp mellom «å være seg selv» og «være seg selv nok», er en kamp som mennesker i all evighet må utkjempe.
Jeg vet om flere unge mennesker som har fått sin horisont og sitt liv forandret av norsklærere. En av dem er kronprins Håkon. Jeg er overbevist om at det er lærere på Kristelig gymnas som nå får ham til å si: «Det må være lov å interessere seg for annet enn fotball» Når vi nå først har et kongehus som skaper rollemodeller for mange, er dette viktig.
Som sagt, alle fag har en etikk. Den viser seg i måten det blir undervist på, i hvilke sammenhenger det blir framstilt, i hva vi formidler at det kan brukes til Særlig tror jeg vi gjør skade ved den nedvurderingen som er skjedd med praktiske fag i forhold til teori
Det har betydning for alle mennesker å få lære å mestre praktiske oppgaver. Vi stjeler noe vesentlig fra mennesker når vi tar fra dem gleden ved å produsere – det gjelder ikke minst de teoretisk begavede. Vi snakker mye om å ta vare på kreativiteten. Ikke alle er kreative. Omtrent alle kan være produktive. Den dype gleden ved å lage noe som kan brukes til nytte og glede for andre mennesker, den kan alle oppleve.
IKT er meget spennende nå fordi vi alle egentlig famler når det gjelder hva det vil føre til i menneskelige forhold og sammenhenger. Som du vet, er jeg redd for at de menneskelige sider blir enda mer borte fra skolene. Internett kan ikke svare deg på hvordan du kan glede et annet menneske, antagelig heller ikke hvordan du skal være når en elev tar kontakt etter timen og viser at hun trenger å snakke med deg.
Du har muligheter i deg til å bli en god lærer. Lærere for barn får stor innflytelse på mange menneskers liv – slik sett har de makt. Men en makt som ikke alltid gir prestisje og lønn i denne verden. En god lærer bringer verdier til elevene som de tar med seg i livet. Til gjengjeld får en slik lærer en glede med seg i livet som kanskje ligner på lykke.