Kåseri for NRK-program
Presten Paulo Freire, som lærte fattigbønder i Brasil å lese, brukte uttrykket: Å være «begravd i sin egen virkelighet». Folk var så opptatt av hverdagens fortredeligheter at de billedlig sett aldri fikk reist seg over kanten av grøfta de arbeidet i for å se den virkeligheten de var omgitt av. Der hvor de kunne finne årsakene til elendigheten.
Man behøver ikke være fattigbonde i Brasil for å være i den situasjonen.
I vår kultur har vi en gammel salme som sier: «Tenk når en gang den tåge er forsvunden som…»
Hverdagen og virkeligheten hyller oss inn i en tjukk tåke. Vi graver i grøftene våre av vane, tradisjon og rutine, maser og kaver uten å få sett over kanten og stille de store alvorlige og vesentlige spørsmålene.
Da ville vi for eksempel stille dette spørsmålet: Må foreldre og barn finne seg i mobbing i skolen?
Jo da, noen spør hele tiden: hva gjør vi med mobbingen? Og svarene er mange og dårlige. Nesten hver gang det kommer meldinger i presse og fjernsyn om mobbetragedier – og det er til tider nesten hver uke – så følger uttalelsene fra lærere, rektorer, vitenskapsfolk og noen ganger også elever. Noen er bare oppgitte – trekker på skuldrene – noen forteller om tiltak og pakker og ideer, noen av vitenskapsfolkene snakker om forsøk hvorav noe har virket, noen ikke. En elev sier det slik: hvis lærerne tror at de kan oppdage den skjulte mobbingen ved å stå innenfor døra og drikke kaffe, da tar de feil. De skulle vært ute og passa på at vi ikke gjorde noe farlig med hverandre.
Men mobbehistoriene fortsetter. det kommer de til å gjøre helt til noen stiller
det store, alvorlige og viktige spørsmålet er: SKAL VI FINNE OSS I DET? og det spørsmålet skal FORELDRENE OG ELEVENE stille. Og svaret kan bare være et rungende NEI IKKE EN DAG LENGER.
I mange tilfeller gir mobbing livsvarige skader. Skader som kan gi dype arr eller åpne sår for resten av livet.. Hvis du møter dem, vet du kanskje noe om det. Men de fleste skjuler arrene og sårene. Det underlige er: det er ofrene som bærer skammen.
Hva kan foreldrene gjøre mer enn å si at de ikke vil finne seg i det?
Fra skolehold ble det nylig foreslått at foreldre skulle skrive under en kontrakt om at de skulle sørge for at barna møtte rene og pene, uthvilte og mette på skolen, at de hadde gjort lekser og medbrakte en sunn matpakke. Det var rene Margrethe Munthe-tonen fra en tid da tidsklemmen var et ukjent begrep for mange. En rosa drømmeverden fra fortiden.
Det vi behøver nå – er en kontrakt i bokstavelig talt blodig alvor – som skolen må inngå med foreldrene. Og den skulle lyde slik:
Vi garanterer at ditt barn i sine år på skolen skal være beskyttet mot fysisk og psykisk invalidiserende overlast fra medelever og lærere
Er ikke det det minste man kan forlange?
Det foreligger nå forslag om at mobbing på arbeidsplasser skal være straffbart. Da må det bli utenkelig at det skal foregå overfor barn uten at noen voksne i institusjonen stilles til konkret ansvar og offeret får oppreisning og eventuelt erstatning. Det ville snart få noe til å skje.
Og så kunne vi se over kanten på grøfta og spørre:
Er det ikke skolens oppgave som landets største og viktigste arbeidsplass å lære mennesker å leve og arbeide sammen?
Så må vi finne ut om det er nødvendig at denne arbeidsplassen i sitt grunnlag er organisert slik den var for 200 år siden da oppgavene var enklere.
Den regjeringen vi kanskje IKKE har om noen dager, sa i sin erklæring i går, at den vil ta fatt på en omorganisering av skolen. Hva gjør den regjeringen vi kanskje HAR om noen dager?
Vi er mange som vil hjelpe til å gjøre skolen til en arbeidsplass der mennesker får mulighet til å leve og arbeide sammen i respekt for hverandre.
Men det store alvorlige kravet – i dag, det må foreldrene stille gjennom foreldreutvalget for grunnskolen: VI FINNER OSS IKKE I AT BARN BLIR MENTALT INVALIDISERT I DEN SKOLEN SAMFUNNET TVINGER DEM TIL Å GÅ I!
VI VIL HA DET KONTRAKTFESTET – NÅ