– Skolereformer drepes av systemet de settes inn i. De kan ikke reformere en skole som er en anakronisme, bygd på et skolekonsept som er en arv fra kongeriket Preussen i 1810, sier Mosse Jørgensen.
Av Halvor Fjermeros, Klassekampen (publisert i Klassekampen, 11.09.99)
Valgkampen har brakt skolen i fokus for en stakket – for ikke å si stakkåndet – stund. Gode ønsker og fagre løfter på vegne av norsk skole sitter løst i politikermunn. Men blir det noen bedre skole ut av det? Det var spørsmålet vi kom med til Mosse Jørgensen. Hun har gjennom en kvinnealder vært kjent som en av våre skarpeste kritikere av den rådende skolenorm. For 30 år siden var hun leder for det skoleopprøret som frambrakte Forsøksgymnaset, mens hun i dag viderefører sitt engasjement gjennom organisasjonen Lære for livet.
K for kommunikasjon
– Om fokus på skolen i valgkampen betyr noe? Nei, si det. Alle myndigheter nå for tida, også skolemyndighetene, er så opptatt avinvesteringer. Når de har investert har de god samvittighet. Nå lanseres det en IT-pakke på noen hundre millioner kroner. Og så kaller de det IKT, der K-en står for kommunikasjon. Men det er da underlig at en innfører informasjonsteknologi før en innfører kommunikasjon. For kommunikasjon har alltid vært en mangelvare i norsk skole. Lærere snakker til elevene, ikke med dem. Lærerkolleger snakker lite med hverandre, elever likeså. En dansk undersøkelse viser at elever i grunnskolen snakker gjennomsnittlig tre minutter hver time. Og det er inkludert språkfag! Så hva er det en først og fremst lærer i dagens skole? Jo, å holde kjeft!
– Hvis kravet om å innføre kommunikasjon skal tas alvorlig må det stilles krav til å mestre bruk av stemmen såvel som blikket og kroppsspråket. Tenk på alle de sjenerte elevene som nå bare kan dukke ned bak dataskjermen. For å si det kort og spissformulert, og uten at jeg vil framstå som noen motstander av datateknologi i skolen: Det som trengs er ikke først og fremst investeringer, men omstilling.
200-årig tysk disiplin
– Husk at den norske skolen av i dag bygger på et nesten uendret skolekonsept fra 1810. Prinsippene for en allmueskole i det tidligindustrielle og svært autoritære kongeriket Preussen fikk sin utforming under pedagogen Johann F. Herbert. Derfra har vi den inndeling i aldersklasser og et pensum som sprang ut av datidas universitetsfag som fortsatt langt på vei er gjeldende norm. Dette systemet gikk stort sett fritt for kritikk fram til neste århundreskifte. Da først oppsto pedagogikk og psykologi som universitetsfag, og kunnskapen om læring begynte å ta form. Protestene mot det gamle læresystemet var ledsaget av elev- og studentopprør. Rundt 1900 var det et gymnasiastopprør i Tyskland med motto «vi vil ut av skolen». Sånn oppsto en vandrerbevegelse av unge som ville ut i samfunnet å lære noe nytt. Forskermiljøet bidro med sin kritikk; det var ikke naturlig for unger å sitte så mye stille. I de kommende tiår oppsto reformskoler og alternativ pedagogikk i mange land, fra Rudolf Steiner og Alexander Neill, han med Summerhillskolen, til norske Anna Sethne som skapte sin arbeids- og aktivitetsbaserte pedagogikk ved Sagene skole i Oslo. Den tyske Jena-skolen bygde på stikkordene språk, lek, arbeid og fest, og det kunne minne om Steiner før han kom i kontakt med antroposofien. Det var i det hele tatt et mangfold på skolefronten som vi ikke har sett siden. Alt dette forsvant under Hitler, både i Tyskland og Østerrike.
– Var det et anslag mot «Ensartet Pädagogik», parallelt til det musikk og kunst ble utsatt for?
– Nettopp. For det var ofte jøder eller kommunister, eller begge deler samtidig, som var ledere for slike alternative skoler. Men dette skjedde ikke bare i Tyskland. Også i de fleste vestlige land kom det inn en ny innflytelse etter krigen, det jeg kaller den amerikanske pedagogikken, der all vekt skulle legges på det som kunne måles og telles. Positivisme er kanskje det fellesbegrep en bruker om dette fenomenet innen en rekke vitenskaper. Nå er vi på mange måter tilbake i det klimaet med politikerropet om karakterer, testing i nasjonale standardprøver, pugging og pensumkrav. Det vi trenger nå er en totalt reformert skole, men det får vi ikke til ved å innføre nye reformer.
– Det utsagnet må du forklare nærmere.
Reformenes Bermuda-triangel
– Problemet er at reformene som stadig innføres i norsk skole strander, uansett hvor gode forsett som måtte ligge bak. Skolesystemet har et Bermuda-triangel der et hvert nytt forsøk seiler inn og forliser. Noe mystisk skjer. Systemet stopper all nytenking. Sånn sett er vi på samme sted i prosessen som Ellen Key, en av kritikerne rundt forrige århundreskifte, var da hun skreiv «Barnets århundre». Der formulerte hun dette, sitert etter hukommelsen: I vår skole nytter det ikke med reformer. Vi trenger en skikkelig revolusjon sånn at det ikke blir stein tilbake på stein av det gamle systemet. Jeg skriver under på hvert ord. Det er en god programerklæring for vår tids skoledebatt.
– Du gjør som Olav H. Hauge anbefaler i et dikt, ikke å bygge en ny skole på gammel stein. For muren blir best når steinen er ny og presist tilhogd?
– Hauge var en klok mann. Vi må starte helt på nytt. Hele konseptet med aldersinndelte klasser og pensumlister hører fortida til. Bare se på den forandring oppdragelsen har gjennomgått. Da forstår en at skolen er en anakronisme. Jeg er altså for å starte opp helt nye skoler, men jeg er ingen tilhenger av det voksende krav om private skoler. Dette må skje med offentlig støtte. Og da må vi bruke muligheten nå som Jon Lilletun er fagstatsråd. Han er den beste undervisningsminister vi har hatt på aldri den tid, paradoksalt nok, eller kanskje nettopp fordi han er en minister praktisk talt uten høyere utdanning.
– I den nye skolen skal elevene sjøl velge hva de vil lære, hvordan de skal lære og når det skal skje. Skolen er jo et underlig sted der det er læreren som spør, mens eleven skal svare. Det burde være omvendt, for det er eleven som skal lære. Det er jo et grunnprinsipp i all læring at den som søker kunnskap stiller spørsmålene. En må forutsette at alle vil lære noe.
– Vi har lang erfaring med denne formen for alternativ læring i Norden. Den lille skole i Danmark har drevet slik i 30 år. Det er skrevet doktorgradsavhandlinger om dette, og det som er så spennende er at det oppstår en ny form for struktur, disiplin og autoritet blant elevene. Forskjellen er at dette ikke er innført fra oven, men oppstår ut fra en begrunnelse innen elevfellesskapet. Vi trenger et paradigmeskifte der barna skal oppsøke kunnskapen a la det Den lille skole representerer. Det oppstår en helt ny energi og et ukjent pågangsmot i sånne grupper, viser erfaringene.
– Jeg trodde at det var alle progressive menneskers plikt å slåss for enhetsskolen. Det høres ikke ut som det er den du etterstreber?
– Enhetsskoletanken var fin og nødvendig da den slo gjennom fra 1920- og 30-tallet som en motvekt mot den ulikhet klassebakgrunn og økonomisk evne skapte. Nå er den ideen foreldet. Alle blir stilt overfor de samme krav, alle skal stille samtidig på startstreken, uansett muligheter og evner. Hvis vi fortsetter sånn vil vi igjen og igjen måtte oppsummere det andre har sagt før meg, nemlig at det er i skolen ungene først møter nederlaget.
– Vi må bryte med offentlighetens og myndigheters redsel for å begi oss inn på en ny vei. Det argumenteres alltid mot omfattende reformer med at det er umulig å finne representative grupper for å kunne måle effekten av forsøket, og om vanskene med å finne overføringsverdier i forsøk. Poenget er at det ikke fins representative grupper. Alle må finne sin egen vei til læring. Det har da aldri vært «representative grupper» som har gitt seg i kast med å gå til Nordpolen. Også de pedagogiske polferder må baseres på frivillighet. Bare sånn oppstår en ekte lære for livet, konkluderer Mosse Jørgensen. Hele konseptet med aldersinndelte klasser og pensumlister hører fortida til, sier Mosse Jørgensen.